Guds ydmykende nåde

«Det var godt for meg å bli ydmyket så jeg kunne lære dine forskrifter. Loven fra din munn er bedre for meg enn mengder av gull og sølv.»
Salme 119, 71–72.

Salmisten forteller at det var «godt å bli ydmyket.» Jeg har tenkt mye på disse versene etter at jeg leste dem en morgenstund. Først og fremst tenkte jeg på dem fordi jeg ikke fikk det helt til å stemme. Det er få ting jeg synes er verre enn å bli ydmyket. Enten det er trivielle feilsteg i ørkendagene, eller alvorlige synder en har utøvd mot Gud eller min neste, så er det kjempeubehagelig, kleint, ja endog vondt, å få dette påpekt. Det verste er kanskje når det er synlig for andre og de irettesetter deg for dette, men det kan være vel å så ubehagelig når man blir klar over det av seg selv. Jeg tror ikke nødvendigvis våre feil alltid er så store i andres øyne, men en kan allikevel føle seg forlegen om de blir bemerket.

Dessverre er det, enn så lenge, en del av vårt jordiske liv å gjøre feil. Feil gjør man enten en kaller seg kristen eller ønsker å bruke en annen merkelapp. Når feilen oppdages og vi må gå opp våre veier, da er det ydmykende. Det er tungt å innrømme dette for oss selv og for andre. Spesielt rammer det vår stolthet som heller vil hevde seg. Stoltheten har godt av en trøkk innimellom, slik at vi husker hvem vi er (Luk. 17, 10). Det er noe av det Jesus lærer oss i lignelsen om fariseeren og tolleren (Luk. 18, 9–14).

Heldigvis har Den allmektige og allernådigste Gud ordnet det slik at vi kan befris fra denne ydmykelsen. Ikke bare kan vi befris fra det, men vi kan lære noe av det. Det er nettopp det salmisten fortsetter med idet han forklarer hvorfor det var godt å bli ydmyket: «så jeg kunne lære dine forskrifter.» Vi kan lære av våre feil og vi lærer det kanskje ekstra godt de gangene vi føler oss ydmyket. Det er kort vei fra «ydmyket» til «ydmykhet.» Når vi er klar over våre egne feil, eller bjelken i vårt eget øye, da kan vi møte våre medmennesker på en bedre måte, slik at det ikke blir så invaderende når vi skal hjelpe med flisen i deres øyne (Matt. 7, 3–5). Vi skal tjene Gud og vår neste i ydmykhet (Fil. 2, 3).

Det er Gud som gir oss nåde til å innse våre feil, Han gir oss nåde til å angre og omvende oss fra vår synd, og Han gir nåde til videre helliggjørelse, for Jesu Kristi skyld. Når vi utsettes for Guds Ord, enten det er gjennom lesning og bønn, eller under forkynnelsen, da er Kristus til stede. Da minner Han oss om sine hellighetskrav:

«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft (…) Du skal elske din neste som deg selv.»
(Mark. 12, 30–31)

Når vi blir ydmyket av å ikke klare å holde Guds Lov, å elske Ham, da lærer vi også Guds forskrifter. Vi lærer at de krav Gud stiller oss vil vi ikke klare å oppfylle. Dette er Lovens tredje bruk ifølge kirkefaderen Luther; at vi ikke er i stand til å oppfylle Loven av oss selv. Vi er ikke i stand til å elske Gud slik Han skal bli elsket, eller å elske vår neste som oss selv. Vi er dømt til å bli ydmyket. Loven henviser oss til Evangeliet. Evangeliet skjenker oss tilgivelsens nåde ved Den Hellige Ånd på grunn av Jesu Kristi død og seierrike oppstandelse. Som Guds barn kan vi tro og trøste oss ved dette: At våre synder er tilgitt og forlatt i den Herres Jesu navn og Hans, for oss, varmt utøste forsonings blod!

«Så høy som himmelen er over jorden,
så veldig er hans miskunn over dem som frykter ham.
Så langt som øst er fra vest,
tar han syndene våre bort fra oss.»
Salme 103, 11–12.