Joel Halldorf bortforklarer Bibelens tekster om homofili

Joel Halldorf har nylig skapt stor debatt med sine artikler om homofili i GT og NT, der han argumenterer for at bibeltekstene ikke kan brukes til å fordømme likekjønnet samliv, blant annet fordi vi i dag har en annen forståelse av seksualitet enn på Bibelens tid.

Konklusjonen kommer uten diskusjon

Argumentasjonen hans har allerede møtt kritikk fra flere hold. Espen Ottosen har påpekt i Dagen at Halldorf ser ut til å la sine egne overbevisninger styre bibeltolkningen. Når han på forhånd ser ut til å ha konkludert med at likekjønnede forhold er moralsk akseptable, blir alle bibeltekster som peker i motsatt retning, enten tolket bort eller gjort irrelevante.

Håkon Sunde Pedersen fra Fjellhaug kritiserer Halldorfsbehandling av GT. Halldorf hevder at forbudet mot likekjønnede handlinger kan legges til side fordi det står sammen med lover kristne ikke lenger følger. Men i samme lovsamling finner vi også bud om å ikke stjele og om å elske sin neste. Som Pedersen viser, hopper Halldorf over hele den teologiske diskusjonen om hvorfor noen bud fortsatt gjelder, mens andre ikke gjør det. «Konklusjonen kommer uten diskusjon.»

Det er vanskelig å se hvordan en så overfladisk argumentasjon skal overbevise noen som ikke allerede er enige med Halldorf.

Kraftig kritikk fra MF-teologer

Spesielt interessant er kritikken fra MF-teologene Rosa Kristi Sylvarnes og Ole Jakob Filtvedt i Vårt Land, der de bruker tekstene hans som et eksempel på faglig uholdbar argumentasjon. De trekker fram flere faglige svakheter og det nesten komiske i at Halldorf anbefaler Thomas Kazens bok, som ifølge dem eksplisitt avviser hans tolkning av Paulus som «ren ønsketenkning».

Halldorfs tilsvar

MF-teologenes kritikk var knallhard, og Halldorf skyter tilbake. Han erkjenner at han formulerte seg feil om et gresk begrep, men beskylder samtidig kritikerne for arroganse av den typen man forventer fra «tenåringer og internettroll», og for å bruke «akademiske hersketeknikker».

Han viser også til mobbing, utenforskap og selvmordsforsøk blant homofile, og flytter dermed diskusjonen over til mer følelsesladede spørsmål. Dette er egentlig merkelig fordi MF-teologene understreker at de ikke tar stilling til om kirken bør akseptere likekjønnet samliv, og en av dem omtaler seg til og med som skeiv. Uansett er det et sidespor når saken handler om hva Bibelen lærer om homofili.

Gjenbruker tvilsomme argumenter

Halldorf forsøker å forklare bibeltekstene om homofili, blant annet ved å hevde at de egentlig handler om seksuelle overgrep, ikke likeverdige parforhold. Dette er langt fra nye argumenter. Allerede på 1980-tallet hevdet Robin Scroggs at Paulus først og fremst fordømte seksuelle forhold mellom voksne menn og unge gutter. Slike kreative tolkninger har i flere tiår møtt mye kritikk, spesielt fordi de leser begrensninger inn i bibeltekstene som tekstene selv ikke uttrykker.

I tilsvaret sitt i Vårt Land presiserer Halldorf at han ikke hevder at Paulus var ukjent med andre former for likekjønnede relasjoner. Han mener derimot at Paulus tolket alle slike forhold ut fra datidens mønstre av seksuell utnyttelse. Men det er nettopp denne påstanden Halldorf ikke gir noen overbevisende begrunnelse for.

Halldorf argumenterer også med at Paulus omtaler likekjønnede handlinger sammen med synder som løgn, vold og drap, noe han mener ikke passer på dagens homofile. Men som Ottosen påpeker, beskriver Paulus synd som et problem som gjelder alle mennesker. At ulike synder nevnes sammen, betyr heller ikke at de må kjennetegne de samme personene. Dette argumentet gir derfor ingen grunn til å tolke Paulus sine ord som en fordømmelse bare av seksuell utnyttelse.

Hva lærer Bibelen?

Flere har allerede trukket frem disse grunnleggende innvendingene, og det begynner å bli kjedelig å lese dem om igjen. Men når de samme argumentene stadig gjentas, må også svarene gjentas. I 3. Mosebok holdes begge parter ansvarlige (3. Mos 20:13), mens Paulus i Romerbrevet beskriver menn som «brant i begjær etter hverandre» (Rom 1:27). I samme tekst omtaler Paulus også kvinner som «byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige» (Rom 1:26), noe som vanligvis forstås som en fordømmelse av likekjønnede handlinger mellom kvinner. Dette passer dårlig med Halldorfs forklaring om menns seksuelle utnyttelse av gutter og slaver.

Et argument for den klassiske tolkningen

Ironisk nok blir Halldorfs tekster nærmest et argument for det klassiske synet på samliv, fordi de viser hvor langt man må strekke bibeltekstene for å få dem til å si noe annet.

Du kan være uenig med Paulus, men du kan ikke få Paulus til å være enig med deg.