Hvorfor du ikke bør bli katolikk

Jeg synes det var interessant å lese Rania Louhibi sin begrunnelse for hvorfor hun vil bli katolikk, og ønsker å gi mitt perspektiv på hvorfor man ikke bør bli katolikk.

Et menneske i Kristi sted

Louhibi sier at hun trenger en autoritet utenfor seg selv, men er paven et godt valg?

En av grunnene til at protestantene i sine bekjennelser utover 15- og 16-hundretallet uttrykte at paven var antikrist, var på grunn av den enorme makt paveembetet tiltok seg. I den nåværende katolske katekismen, punkt 882, kan man lese:

“Paven, Romas biskop og den hellige Peters etterfølger, er “det varige og synlige opphav og grunnlag for enheten blant biskopene og blant alle troende”. “Den romerske biskop har nemlig i Kirken, i kraft av sitt embede som Kristi stedfortreder og hele Kirkens hyrde, den fulle, øverste og universelle myndighet som han alltid har anledning til fritt å utøve”

Da pave Leo X og den katolske kirke forfulgte Martin Luther og andre trofaste kristne, gjorde de det som “Kristi stedfortreder”. Luther var på sin side ikke så grei med blant andre Zwingli, men den store forskjellen ligger i at Luther så på seg selv som en feilbarlig teolog som var underlagt Skriften, mens paven trådte frem på Kristi vegne med Kristi autoritet. Med en slik selvopphøyelse blir fallhøyden enorm.

Når kirkehistorien viser at DKK anført av paven har forfulgt Jesu disipler og innført nye lærdommer, så blir det merkelig å lese det Louhibi sier: “Likevel er det nettopp denne Kirken som konsekvent har klart å beskytte sin lære fra både tidligere, nåværende og fremtidig vranglære.”

Man kan gå ned gjennom kirkehistorien og finne fullt av horrible ord og handlinger som “Kristi stedfortreder” (pavene) har kommet med. Likevel sier 1. Vatikankonsil (1869-1870) at dersom man ikke godtar paven som Kristi stedfortreder og sin fyrste, dommer, far, og lærer for den universelle kirke, så er man under forbannelse.

Er det virkelig så trygt å underlegge seg paven som setter seg i Kristi sted?

Veien til frelse

En annen grunn til at reformatorene så på paven, “Kristi stedfortreder”, som antikrist, var at han, som Luther sier det, “ikke vil la de kristne bli salige uten ved hans makt.” (De schmalkaldiske artikler)

Det fantastiske bibelske evangeliet blir totalt forkludret gjennom Den katolske kirke. Som et eksempel kan vi ta pave Pius IX sin ufeilbarlige (ex cathedra) uttalelse fra 1854 relatert til dogmet om Marias syndfrihet: “Derfor, hvis noen våger – Gud forby! – å tenke annerledes enn det vi har definert, la ham vite og forstå at … han har lidd skipbrudd i troen; at han har skilt seg fra Kirkens enhet …” Eller pave Pius XII sin ufeilbarlige uttalelse fra 1950 om de som motsetter seg dogmet om Marias legemlige himmelfart: “Hvis noen skulle driste seg til å gjøre et slikt forsøk, la ham vite at han vil pådra seg den allmektige Guds vrede, og de hellige apostlene Peter og Paulus’ vrede.”

En mildere, men fortsatt uspiselig utgave kom fra pave Paul VI i 1970: “If we want to be Christian, we must be Marian”. Veien til frelse går ikke bare gjennom Kristus, men også “medforsoneren Maria” og paven/magisteriumet.

Så er Louhibi klar for å underordne seg paven som sin hellige far og Kristi stedfortreder (1. Vatikankonsil)? Klar for å dyrke Maria og kommunisere med avdøde hellige gjennom ikoner (Nikea 2)? Gjøre botsøvelser for å bli frelst (4. Laterankonsil)? Godta at “tradisjonen” kommer fra Den Hellige Ånd akkurat som Bibelen (Trientkonsilet)? Dette er antitesen til Bibelen, men sentralt i romerkirkens økumeniske konsiler.

Så vil noen innvende at 2. Vatikankonsil har satt en ny retning sammen med felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren, og at himmelveien nå er åpen for både evangeliske, karismatikere, liberale, muslimer og jøder. Kan jeg da se bort fra kirkens tidligere guddommelige åpenbaring og forbannelser? Kan jeg forkaste “tradisjonen” og tidligere forståelser av “extra ecclesiam nulla salus”? Kan jeg nå stole på Jesus for min frelse og droppe sisyfosarbeidet, og, i motsetning til hva Trientkonsilet sier, ha frelsesvisshet?

Kontradiksjonen i tradisjonen

Louhibi skriver:

“Jeg blir katolikk fordi jeg tror Jesus har gitt oss mer enn en privat tro, mer enn sterke følelser og mer enn individuell bibeltolkning. Han har gitt oss en Kirke, en Tradisjon, sakramenter og et hjem.”

Den katolske kirkes tradisjon er en sammensetning av selvmotsigelser og oppfinnelser. Læren om pavens primat og ufeilbarlighet er helt ukjent i Bibelen og oldkirken, men den katolske kirke gjør med dette som så mangt annet, de leser historien anakronistisk, og ser de noe som kan minne om dagens dogmer, sier de: “Se, der er det jo!” En fjær blir ved geistlig tryllekunst til fem hellige høns.

En grunn til reformasjonen var nettopp at romerkirken forandret seg og gikk så langt vekk fra Skriften og kirkefedrene med sin praksis og “tradisjon”. I motsetning til hva DKK og Louhibi liker å gi inntrykk av, er DKK en kirke i konstant forandring, der dens tillegg tar den stadig lengre vekk fra den tro som en gang for alle ble overgitt de hellige (Jud 3).

Jeg nevnte forbannelsene (anatematiseringene) de har kastet over alt og alle som ikke er katolikker. I dag ser de på protestanter som “adskilte brødre”, mens de før mente “Nå er anatema intet mindre enn fullstendig adskillelse fra Gud.” (Nikea 2).

Kan de erkjenne selvmotsigelsene? Nei, de er fanget i dette ulykkelige ekteskapet med tradisjonen fordi de sier den er “gudgitt”. Hadde de erkjent sannheten, at de har lagt egne tanker til Guds ord, da hadde hele grunnlaget for kirken røket. Det er problemet med “sola ecclesia” (kirken alene): Dersom de innrømmer sine feil, så imploderer hele systemet.

Så på grunn av paveembetets ekstreme selvopphøyelse, at de setter et menneske i Kristi sted, samtidig som man ser dets ekstreme synd, så er det tydelig at dette ikke er en god autoritet å underlegge seg. Ei heller når man ser hvordan veien til frelse på den ene side (av 2. Vatikankonsil) er en nærmest umulig hinderløype forbeholdt katolikker, mens på andre siden er åpen for alt og alle (til og med ikke-kristne). Når man tilleggsvis ser at DKK hevder den har en guddommelig tradisjon samtidig som den motsier denne til stadighet, og at tradisjonen motsier Skriften på sentrale punkt, så skjønner man at dette ikke er holdbart.