Svensk pastor misforstår «Skriften alene»

Sola scriptura + tradisjon = sant

Martin Stomnås

daglig leder i TeologiTavla

16/03/2026

I den svenske avisen Dagen skriver Öyvind Tholvsen at han ser tegn på at prinsippet om sola scriptura (Skriften alene) er i ferd med å svekkes blant Lausanne-evangelikale. Bakgrunnen er blant annet punkt 22 i Seoul-erklæringen fra Lausanne-bevegelsens konferanse i oktober 2024, som har overskriften «We read the Bible faithfully by remaining connected to tradition.» Tholvsen reagerer på dette, og på at evangelikale kristne i økende grad bruker tradisjonsargumenter i teologiske debatter. Han mener dette bryter med reformasjonens arv, og skriver at det er «overraskende» at evangelikale kristne ledere argumenterer ut fra tradisjonen, og at dette for en Lausanne-evangelikal knapt burde være et argument.

Tholvsen har rett i at det er problematisk dersom man ukritisk opphøyer tradisjon uten å anerkjenne at kirken kan, og har, tatt feil. Men reaksjonen hans vitner også om en mangelfull forståelse av hva sola scriptura innebærer.

En karikatur av sola scriptura

Det Tholvsen betegner som sola scriptura ligner i realiteten mer på nuda scriptura: den nakne Skriften, løsrevet fra enhver tolkningssammenheng og tradisjon. Dette har ikke noe med klassisk protestantisk teologi å gjøre.

Sola scriptura betyr ikke at Skriften er den eneste autoriteten i kirken. Det betyr at Skriften er den eneste ufeilbarlige autoriteten. Andre kilder som trosbekjennelser, konsiler og kirkefedre har en reell, men underordnet og feilbarlig autoritet. Sola scriptura handler altså ikke om hvilke kilder som er autoritative, men hvilken kilde som har øverste autoritet. Fordi Skriften står i en særstilling som Guds ufeilbarlige ord, må alle andre kilder til liv og lære være underlagt denne.

Dette misforstås dessverre ofte, ikke minst av motstandere av sola scriptura. Et vanlig argument fra katolsk og ortodoks hold er at «Skriften alene» ikke står i Bibelen, og at prinsippet derfor er selvmotsigende. Men innvendingen avslører nettopp at man ikke vet hva sola scriptura betyr. Det handler ikke om at noe må stå i Skriften for å være sant, men at Skriften er den øverste normen som alt annet prøves mot.

Ufeilbarlige og feilbarlige autoriteter

Bare fordi en kilde ikke er ufeilbarlig, kan den fortsatt være autoritativ. Gavin Ortlund forklarer dette i sin bok «What It Means to Be Protestant», der han skiller tydelig mellom autoritet og ufeilbarlighet. Han illustrerer poenget med en analogi: Selv om høyesteretten ikke er ufeilbarlig og gjør feil, har den likevel reell autoritet. På samme måte kan kirkens tradisjon ha reell autoritet for kristne, samtidig som den kan ta feil.

Uten dette skillet ender man opp med en falsk motsetning. Enten må tradisjonen være ufeilbarlig for å ha autoritet, slik man i praksis finner i katolsk og ortodoks teologi. Eller så må den forkastes fullstendig fordi den ikke er ufeilbarlig, som i nuda scriptura.

Klassisk protestantisme avviser begge ytterpunktene. Tradisjonen er verken ufeilbarlig eller verdiløs. Den har reell autoritet, men den må alltid være underordnet Skriften.

Reformasjonen og tradisjon

Tholvsen skriver at reformasjonen på 1500-tallet kom som en reaksjon på at kirkens tradisjon hadde “glidd bort fra Bibelens vitnesbyrd”. Dette er sant, men reformasjonen var også en reaksjon på at kirken hadde drevet bort fra oldkirkens tradisjon. Reformatorene argumenterte ikke i et vakuum. De siterte kirkefedrene flittig, appellerte til oldkirkelig konsensus og hevdet at samtidens praksis og lære brøt med den allmenne kristne troen som hadde blitt overlevert fra apostlene. At evangelikale bruker tradisjonsargumenter burde derfor ikke være «overraskende», slik Tholvsen hevder.

Det skal sies at Tholvsen nyanserer kritikken sin noe når han skriver at det er bra å anerkjenne «at tidligere generasjoner har etterlatt seg skatter av god bibelforankret teologi». Men det er vanskelig å forene dette utsagnet med hans egen påstand om at tradisjon for en Lausanne-evangelikal knapt burde være et argument.

For høyt eller lavt syn på tradisjon?

Sammenlignet med reformatorene og klassisk protestantisk teologi er det et langt større problem at moderne evangelikale har et for lavt syn på tradisjon, ikke for høyt. Tholvsens bekymring ser ut til å hvile på en misforståelse av det prinsippet han ønsker å forsvare. En riktig forståelse av sola scriptura fastholder både Skriftens øverste autoritet og kirkens tradisjon på en balansert måte.

Tidligere generasjoner leste de samme tekstene, ble ledet av den samme Ånden og kjempet med mange av de samme spørsmålene som vi gjør i dag. Det Seoul-erklæringen sier i punkt 22 er ikke et brudd med evangelikal teologi, men heller et uttrykk for den.

*Også publisert i Dagen 16.03.2026.