Det har i den siste tiden stadig blitt hevdet at reformert teologi lærer at hvis noen er utvalgt så vil de bli bevart, uavhengig av om de lever i synd eller fornekter Jesus. Uttrykket «en gang frelst, alltid frelst» har blitt brukt for å beskrive denne posisjonen, og det er ikke rart at mange reagerer sterkt på denne karakteristikken.
Men det er en stor misforståelse at læren om at Gud vil bevare de utvalgte, betyr at kristne kan leve som de vil og fortsatt bli frelst. I reformerte kretser bruker man som regel heller formuleringen «de helliges utholdenhet». Det handler altså ikke om at alle de utvalgte automatisk blir bevart, uavhengig av sine gjerninger. Det handler om at de troende vil «holde ut», og bli bevart av Gud så de fortsetter i sin helliggjørelse og tro, og til slutt blir herliggjort.
Gud vil bevare de utvalgte
Det er sant at Gud vil bevare sine. Jesus sier i Johannes 10 at hans sauer «aldri skal gå tapt», at «ingen kan rive dem ut» av hans hånd, og at «ingen kan rive dem ut» av Faderens hånd (Joh 10:28-29). Ja, «De skal aldri i evighet gå tapt» (Joh 10:28), og alle de som Faderen drar, skal bli reist opp av Jesus «på den siste dag» (Joh 6:44). Det er ingenting som kan skille de utvalgte fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus:
«For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8:38-39)
Ingenting kan skille oss, men vi kan velge å gå bort?
Noen vil innvende at det er sant at ingen ytre krefter kan skille eller rive oss bort fra Gud, men at mennesker selv, ut ifra sin egen vilje, kan velge å gå bort fra Gud. Det er to problemer med dette argumentet.
For det første står det ikke noe om dette i versene som allerede er sitert om Guds bevarelse. Hvis man lærer at ingenting kan skille oss fra Gud, utenom vår egen vilje, legger man til noe i teksten som ikke står der. Man er da avhengig av å lage et unntak som ikke eksisterer i Skriften.
For det andre overser dette argumentet at Skriften lærer at Gud er i stand til å gi mennesker en ny vilje, slik at de frivillig følger ham. Det er Gud som gir mennesker troen og omvendelsen (Fil 1:29; 2.Tim 2:25), og det er han som er «virksom» i oss, slik at vi både «vil og gjør det som er etter Guds gode vilje» (Fil 2:13).
I den nye pakt legger Gud loven i vårt sinn og skriver den i våre hjerter (Hebr 8:10; Jer 31:33), han legger en frykt i våre hjerter, så vi ikke viker fra ham (Jer 32:40). Den nye pakt innebærer at Gud gir oss et nytt hjerte, og en ny ånd (Esek 36:26). Gud sier, «Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem» (Esek 36:27).
Gud bevarer oss og gjør at vi følger hans vilje. Fordi han er allmektig, kan han garantere og sikre vår frelse. Det gir ingen mening og si at et mennesket som er født på ny og som har blitt en del av den nye pakt, selv kan velge å gå ut av frelsen. Det er fordi den nye pakt spesifikt innebærer at Gud gir oss en vilje som vil følge ham. Hvordan kan et menneske som Gud gjør at det vil følge ham, velge bort Gud? Hvis Gud gir mennesket en vilje som vil følge ham, vil det jo ha Gud. Og hvis det vil ha Gud, så vil det jo ikke velge ham bort.
Hva er frafall?
Hovedkritikken mot læren om de helliges utholdenhet blir som regel konstruert ut ifra tekster om frafall en finner i Skriften. En vanlig misforståelse er at reformerte ikke tror på frafall. Dette stemmer ikke. Skriften lærer klart at frafall er en realitet, og advarer flere steder om det (1.Kor 10; 1.Tim 4; Hebr 6). Dette er svært viktige tekster som må tas på alvor og bli forkynt, også for kristne. Her er vi alle enige.
Samtidig er det viktig at vi har klart for oss at Skriften også sier noe mer om hva frafall faktisk er. Et eksempel på dette er Hebreerne kapittel 3, som i sin helhet er en advarsel om frafall og formaning til de troende om å holde fast ved håpet. I vers 14 står det:
«For vi har fått del med Kristus, så sant vi inntil enden holder fast ved den første, fulle visshet». (Hebr 3:14 NB88)
Forfatteren av Hebreerbrevet sier altså her at vi bare virkelig har fått del med Kristus, hvis vi holder ut til enden. De som faller fra, har altså aldri hatt del med Kristus på denne måten. Et av tegnene på at vi er frelst, er nettopp at vi blir bevart og holder ut. Dette har vi allerede sett i tekstene ovenfor om den nye pakt, noe som også er et videre tema i Hebreerne.
Et annet eksempel er lignelsen om såmannen i Matteus 13:3-9, hvor Jesus taler om en mann som gikk ut for å så. Noe falt langs veien, noe på steingrunn, noe blant tornebusker, og noe i god jord. Jesus forklarer så senere at denne lignelsen handler om frafall (Matt 13:18-23). Det første vi skal legge merke til her, er at det ikke bare var det som falt i god jord som vokste.
Både det som falt på steingrunn og blant tornebusker vokste opp, før det senere visnet eller ble kvalt. Jesus forklarer at dette er de som av ulike grunner faller fra, altså de som bare holder ut for en tid (Matt 13:21-22). Men om det som falt i den gode jorden sier Jesus: «det er den som hører ordet og forstår det. Han bærer frukt: hundre, seksti, tretti ganger det som ble sådd» (Matt 13:23). Det er altså kun det som ble sådd i den gode jorden, som er den som hører og forstår evangeliet, og som bærer frukt. Selv om det også vokste fram noe i de andre jordsmonnene, var ikke dette en sann omvendelse. De hadde ingen rot, de bar ikke frukt, og de hadde ikke forstått evangeliet (Matt 13:21-23).
Frafall i Skriften er altså ikke at et menneske som er født på ny og rettferdiggjort, mister frelsen. Dette er snakk om mennesker som har hatt en falsk tro og omvendelse, som har levd som kristne, men som så går bort fra troen. Mennesker kan for en tid leve som hellige, bli døpt, ta nattverd, bli medlemmer i en menighet og delta i tilbedelse, uten at de har hatt en sann omvendelse. Det er en forskjell på disse, og de som har blitt en del av den nye pakt med løftene som det innebærer. Det er som Jesus sier; de som blir i hans ord, er de som virkelig er hans disipler (Joh 8:31).
Hvorfor finnes det advarsler om frafall?
Et vanlig spørsmål er hvorfor det finnes advarsler om frafall i Skriften, hvis det er slik at Gud vil bevare de troende. Hva er poenget med alle disse tekstene som formaner kristne til å holde ut og passe seg så de ikke faller, hvis Gud har garantert at de blir frelst?
For det første kan advarsler om frafall avsløre og åpenbare en falsk tro og omvendelse, slik at mennesker kan forstå evangeliet å bli frelst. Det er dessverre mange aktive kirkegjengere som ikke har fått tak i hva evangeliet handler om og virkelig blitt Jesu disipler. Disse trenger å høre Skriftens advarsler, og lære sannheten å kjenne.
For det andre er det viktig å forstå at Gud virker gjennom midler, inkludert hans skrevne ord i Skriften. En av måtene Gud bevarer sine barn på, er nettopp gjennom formaninger. Advarsler om frafall fører til at troende ransaker seg selv og tar oppgjør med sin synd, slik at de kan fortsette i rett spor, og med iver bevare håpets fulle overbevisning (Hebr 6:9-11). Advarslene i Skriften har altså en viktig funksjon, også for de sanne troende.
Hvem vil vel hevde at et sjømerke er overflødig fordi ingen båter treffer skjæret? Nei, det er nettopp fordi sjømerket finnes, at båtene kan seile trygt. På samme måte er tekstene om frafall i Skriften advarsler som leder oss på rett vei.
Frelsen er sikker
Jesus sa om seg selv: «For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham» (Joh 17:2). Frelsen er av Gud, og derfor er den sikker. Gud vil ikke mislykkes i å frelse noen av de utvalgte (Rom 8:29-30). Han kan garantere at de blir herliggjort, fordi han er allmektig.
Vår frelser Jesus er ikke bare troens opphavsmann, men også dens fullender (Hebr 12:2). «Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem» (Hebr 7:25). Ja, «Med løfte og ed, to ting som ikke kan forandres – og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss» (Hebr 6:18).
