Predestinasjon er et betent tema som ofte vekker sterke reaksjoner. Det er ikke uvanlig at jeg møter kristne som ønsker å distansere seg fra dette begrepet, og som til og med betegner konseptet i seg selv som «vranglære». En gang hørte jeg en forkynner frimodig erklære fra talerstolen at han ikke trodde på predestinasjonslæren, mens forsamlingen responderte med jubel og applaus. Dette er svært problematisk og vitner om en mangelfull forståelse av både Skriften og kirkens historie.
Bibelsk begrep
For det første må alle anerkjenne at begrepet «predestinasjon» er et bibelsk begrep. Ordet som i norske bibeloversettelser gjengis med «forutbestemme», stammer fra det greske verbet προορίζω (proorizó ) [1]. Dette ordet blir brukt seks ganger i NT, og betyr å fastsette eller avgjøre utfallet på forhånd (Apg 4:28; Rom 8:29; 8:30; 1.Kor 2:7; Ef 1:5; 1:11).
I Apostlenes gjerninger leser vi at Gud forutbestemte hva Herodes, Pilatus, hedningene og jødene skulle gjøre, slik at korsfestelsen av Jesus kunne finne sted (Apg 2:23; 4:28). I 1. Kor 2:7 omtales frelsesplanen som forutbestemt av Gud, og andre steder er de troende objektet for forutbestemmelsen (Rom 8:29-30; Ef 1:5).
Det finnes også mange andre tekster som omtaler konseptet predestinasjon, uten at dette ordet brukes direkte. Guds suverene utvelgelse og plan er et gjennomgående tema fra 1. Mosebok til Johannes’ åpenbaring. Ingenting av det som skjer er utenfor hans kontroll. Alt Gud vil, det gjør han (Sal 115:3), og ingen kan hindre hans plan (Jes 14:27).
«Terningen kastes på fanget, hvordan den faller, bestemmer HERREN.» (Ordspråkene 16:33)
Selv om kristne tenker ulikt om hvordan forholdet mellom Guds suverenitet og menneskets moralske ansvar skal forstås og tolkes, kan ingen som ønsker å være tro mot Skriften avvise læren om predestinasjon. Det er bibelsk terminologi som alle må forholde seg til.
Ikke unikt for kalvinismen
For det andre er ikke predestinasjonslæren unik for reformert teologi. Selv om Calvin ofte nevnes i forbindelse med predestinasjon, introduserte han ikke noe nytt på dette området. Det overdrives også ofte hvor stor plass dette hadde hos Calvin. I hans systematiske teologi (Institutes of the Christian Religion) må en lese over 900 sider før en kommer til delen om predestinasjon i bok III, kapittel 21. Det lengste kapittelet i Institues handler om bønn, og Calvin har blitt kalt «the theologian of the Holy Spirit» på grunn av sin dyptgående og systematiske behandling av Den Hellige Ånd og dens rolle i det kristne livet.
Calvin videreførte bare tradisjonen som kom før ham, og var spesielt inspirert av Augustin. Også hos skolastiske teologer som Aquinas på 1200-tallet blir predestinasjonslæren tydelig formulert og forsvart, og spor av denne læren kan også finnes i den østlige kirken.
En vanlig misoppfatning er at Luther var mildere enn Calvin på dette området. Det er sant at senere lutherske teologer nedtonet læren om forutbestemmelse, men Luther selv var minst like tydelig som Calvin på dette punktet. Dette kan man se i Luthers kommentar til Romerbrevet og i hans motsvar til Erasmus, Om den trellbundne vilje.
Det stemmer heller ikke at Calvin lærte et symmetrisk syn på predestinasjon: at Gud virker på den samme måten i det som har med frelse og fortapelse å gjøre. For Calvin var frelsen Guds verk alene, mens årsaken til fortapelsen lå hos mennesket selv – ikke hos Gud [2]. Mennesker går fortapt på grunn av sin synd, men blir frelst på grunn av Guds nåde.
Predestinasjon og reformasjonen
Et annet poeng som ofte blir oversett, er hvor sentral læren om forutbestemmelse var for reformasjonen. Tanken om at vi er frelst av nåde ved tro, var for reformatorene direkte knyttet til deres forståelse av denne læren. Luther selv skrev at «kjernen i hele konflikten» handlet om nettopp dette, og han gikk så langt som å si at spørsmålene om «pavedømmet, skjærsilden, avlaten og den slags […]» kun er «snikksnakk» i forhold til spørsmålene om Guds suverenitet og menneskets vilje [3].
Det er derfor ironisk at mennesker som frimodig forkynner at vi er frelst av nåde ved tro alene, samtidig går så hardt ut mot læren om predestinasjon. Det er jo nettopp ut ifra denne læren at reformasjonens nådebudskap kommer fra.
Det som er åpenbart, tilhører oss
Det er naturlig for mennesker å tenke at Skriftens lære om Guds suverenitet og forutbestemmelse er urettferdig. Dette er også reaksjonen Paulus forutså ville komme hos sine lesere da han la fram denne læren (Rom 9:14; 9:19). Dypest sett er det et mysterium som ingen mennesker kan forstå fullt og helt.
Det betyr ikke at vi har rett til å overse denne læren eller påstå at dette er et tema vi ikke kan uttale oss om. Selv om det kan være emosjonelt og intellektuelt utfordrende å akseptere det som sant, må vi som kristne forholde oss til Guds åpenbaring (5.Mos 29:29). Når mennesker kritiserer begrepet predestinasjon, er det ikke Calvin de har problemer med, men Bibelen.
Den britiske presten John Stott, som i sin tid var en av de mest innflytelsesrike evangelikale lederne og en av hovedforfatterne bak Lausannepakten, sa om utvelgelse:
“The doctrine of election is a divine revelation, not a human speculation. It was not invented by Augustine of Hippo or Calvin of Geneva. On the contrary, it is without question a biblical doctrine, and no biblical Christian can ignore it. According to the Old Testament, God chose Israel out of all the nations of the world to be his special people. According to the New Testament he is choosing an international community to be his 'saints'... his holy or special people. So we must not reject the notion of election as if it were a weird fantasy of men, but rather humbly accept it (even though we do not fully understand it) as a truth which God himself has revealed.”
Noter
[1] Bauer’s Lexicon: προορίζω 1 aor. προώρισα, pass. προωρίσθην (Demosth. 31, 4 codd.; Heliod. 7, 24, 4; TestSol 12:3; Sopater Rhet. [V a.d.]: Rhet. Gr. V p. 152, 20; var. pap fr. VI a.d. in non-Christian usage) decide upon beforehand, predetermine, of God (Iren. 2, 33, 5 [Harv. I 380, 5]) τινά someone Ro 8:30. Foll. by acc. w. inf. Ac 4:28. W. final εἰς foll.: τὶ someth. 1 Cor 2:7; τινά someone Eph 1:5. τινά τι someone as someth., to be someth. Ro 8:29. Pass. w. inf. foll. IEph ins Foll. by εἰς τὸ εἶναι Eph 1:11 (12).—RLiechtenhan, D. göttl. Vorherbestimmung bei Pls u. in d. posidonianischen Philosophie 1922; HBraun, Qumran u. d. NT II, ’66, 243–50. S. also προγινώσκω.
[2] Calvin, Institutes of the Christian Religion, 957-958.
[3] Luther, Verker i utvalg, 351.
