For en liten stund siden kom jeg i samtale en med en person som hevdet alle religioner er sanne. Hvordan kunne vi kristne påstå at alle andre tar feil, når det finnes så mange ulike religioner og livssyn i verden? Dette virket for ham som toppen av arroganse!
De færreste ikke-kristne jeg møter på er harde ateister, fulle av argumenter mot Guds eksistens (selv om de også finnes). Min erfaring er at de fleste tror på «noe», som regel noe åndelig diffust og ukonkret. Tanken om at alle religioner i bunn og grunn egentlig handler om det samme, er en veldig vanlig innvending mot den kristne troen som jeg har hørt flere ganger. En undersøkelse fra Barna Group i USA viser også at eksklusivitet er noe av det unge synes er mest problematisk med kristendommen.
Religionsrelativisme
En relativistisk holdning til religion hviler ofte på to premisser, som er nært knyttet sammen, men som likevel er nyttig å håndtere hver for seg.
- Alle religioner handler om det samme
- Sannhetspåstander er arrogante
Det første handler om synet på religion, nemlig at alle religioner formidler det samme fra ulike perspektiver. Det andre handler om synet på kunnskap, og innebærer en generell motstand mot sannhetspåstander og det å si at andre tar feil.
1 Alle religioner om det samme
På overflaten kan det virke diplomatisk og vennlig å si at alle religioner er sanne, men i realiteten er en slik holdning et angrep på de fleste trossystemer. For å kunne fastholde en slik posisjon, er man avhengig av å redusere læren i de ulike religionene så mye at det til slutt er lite igjen av dem. Som regel sitter man bare igjen med et vagt konsept om eksistensen av noe «åndelig» og et liv etter døden for de som har vært gode mennesker (Som BTW ikke er evangeliet).
Ved å vaske ut forskjellene, undergraver man innholdet i de ulike religionene. Man forholder seg da ikke til hva de enkelte trossamfunnene lærer, men påtar seg retten til å definere hva andres livssyn egentlig handler om.
Motstridende lære
Noen østlige trossystemer og nyreligiøse bevegelser, kan lettere plasseres inn i en relativistisk forståelse av religion, mye på grunn av at de består av vage og udefinerte læresetninger. Det er derimot svært utfordrende å presse inn alle religioner inn i et slikt rammeverk.
Ta for eksempel de tre største religionene i verden; kristendommen, islam og hinduismen. En trenger ikke mer enn en overfladisk forståelse av disse for å se at deres lære ikke bare er ulik, men også motstridende. Gudsbegrepet i hinduismen skiller seg radikalt ut fra monoteismen en finner i kristendommen og islam. Og noen av kjernepunktene i den kristne troen, som Jesu guddommelighet, hans død og oppstandelse, avvises direkte i islam.
Det gir ingen mening å si at alle disse religionene kan være sanne samtidig. Og om en skal harmonisere dem, går dette på bekostning av selve essensen i de ulike trossystemene. Det ville i så fall vært bedre å si at de alle tar feil, enn at de alle har rett.
2 Sannhetspåstander er arrogante
En vanlig oppfatning som ofte kommer til syne i samtaler om livssyn, er kritikken mot sannhetspåstander. Det er i dag blitt arrogant å si at andre tar feil. Også i interne teologiske diskusjoner ender en ofte opp med å bruke mer tid på å drøfte hvordan noen har ytret seg, enn på hva som har blitt ytret. Det kan være legitimt å stille spørsmål ved skråsikkerhet, men en generell motstand mot sannhetspåstander er en uholdbar posisjon.
Alle har påstander om sannhet
For det første er motstand mot sannhetspåstander, en påstand om sannhet. Hvis det er arrogant å si at andre tar feil, er de som hevder dette selv skyldige i denne arrogansen, fordi de indirekte sier at andre tar feil, nemlig alle som er uenige i denne påstanden. En ender dermed opp med å kritisere andre for noe en selv gjør.
Det kan virke ydmykt å si at alle religioner er sanne, men denne holdningen er minst like «arrogant» som det å si at kun en religion er sann. Begge disse utsagnene er påstander, som av nødvendighet ekskluderer andre forståelser. De som sier at alle religioner er sanne, indikerer samtidig at de som mener at kun en religion er rett, tar feil.
Alle har påstander om sannhet, og alle sier at andre tar feil, enten direkte eller indirekte. Det er ikke mulig å komme unna dette.
"Truth by definition is exclusive. If truth were all-inclusive, nothing would be false."
Jesus, den eneste veien til Gud
Kristendommen er både inkluderende og ekskluderende. Den er inkluderende fordi den lærer at alle som tror, skal bli frelst (Joh 3:16). Samtidig er den også ekskluderende fordi den lærer at det bare er gjennom Jesus det finnes frelse (Acta 4:12).
Jesus hevdet selv at Han er sannheten, og at ingen kommer til Gud uten ved Ham (Joh 14:6). Dette er noe vi alle må forholde oss til, uavhengig av hva vi måtte mene om det. Spørsmålet er om en tror at Jesus forkynte sannheten, eller om Han tok feil.
Hva tror du?
