Takk til Kim Larsen for hans svar på mitt innlegg om hvorfor man ikke bør bli katolikk. Etter å ha lest det sitter jeg igjen med noen spørsmål og kommentarer.
Ikke siste læreinnstans, men ansvarlig
Jeg vil understreke til Larsen at jeg ikke kaller meg selv «Kristi stedfortreder», hele kirkens hode og dommer, og jeg påstår ikke å komme med ufeilbarlige uttalelser «ex keyboard». Så jeg gjør ikke meg selv til “siste læreinstans”, som Larsen sier. Prøv alt jeg sier på Skriften og når jeg sier at det er interne motsetninger i den katolske «guddommelige» tradisjonen, så prøv det med logikken.
Samtidig som det er sagt, så kommer vi oss ikke forbi at vi alle til syvende og sist er ansvarlige for våre liv og valg. Om man velger islam eller kristendom, om man velger ortodoks, katolsk eller evangelisk kristendom, om man velger å lystre blindt eller tenke kritisk uansett hvilken bås man er i. Så å gi seg til Den katolske kirke (DKK) fritar en ikke fra individuelt teologisk ansvar, men er en del av det. Dette er ikke en unik protestantisk utfordring. Byrden blir heller større når man ikke bare må tolke og underordne seg Guds ord, men tradisjonene, konsilene, og pavelige uttalelser som likestilles med Bibelen.
Jeg setter meg på skolebenken
Kritikken min blir blant annet møtt med at det jeg sier ikke er katolsk lære. Kanskje Larsen kan se muligheten her og utdanne meg litt. Noen spørsmål i den sammenheng:
Hva vil det si at paven, «Kristi stedfortreder», i en ufeilbarlig uttalelse, sier at jeg som motsetter meg Maria-dogmene får Guds, Peter og Paulus sin vrede over meg og at jeg har lidd skipbrudd i troen?
Hva skjer dersom jeg gjør en dødssynd (noe jeg gjør ganske ofte ifølge konsilene ved å gå imot katolske dogmer)? Ifølge Trientkonsilet (sesjon 14) er jeg i en fortapt tilstand, er Larsen enig? Og må jeg gjøre strevsomme botsgjerninger og få absolusjon fra en katolsk prest for å unngå helvete? Trientkonsilet sier at botssakramentet er nødvendig for frelse (sesjon 13), sier Larsen og DKK det samme i dag?
Hva vil det si når man blir rammet av anatematiseringene/forbannelsene fra konsilene?
Følgende sitat er fra det andre konsilet i Nikea, år 787, om ikonene: «Nå er anatema intet mindre enn fullstendig adskillelse fra Gud. … vi hyller de ærefulle bildene! De som ikke tror det, la dem være anatema. De som ikke tenker slik, la dem drives langt bort fra kirken. For vi følger den katolske kirkes eldste lovgivning. Vi holder kirkefedrenes lover. Vi forbanner dem som legger til eller tar noe fra den katolske kirke. … Vi hyller de ærverdige bildene. De som ikke gjør dette, setter vi under anatema. Anatema over dem som drister seg til å anvende det som er sagt om avguder i Den hellige skrift på de ærverdige bildene. Anatema over dem som ikke hyller de hellige og ærverdige bildene. Anatema over dem som kaller de hellige bildene avguder.»
Jeg kaller Mariadyrkelsen, engledyrkelse og helgendyrkelse for avgudsdyrkelse og vil sterkt advare mot å be til, påkalle og kommunisere med avdøde og engler. Bryter ikke jeg da med et frelseskriterium?
Trientkonsilet sier tradisjonen, akkurat som Skriften, kommer fra Gud, og flere av konsilene sier at de er fullstendig uten feil. Er Larsen enig? Hvis ikke, hvilken trøst er det i «tradisjonen»? På andre siden, hvis tradisjonene står fast, så kan man ikke bare glatte over de mange utenombibelske kravene og de bekmørke forbannelsene med enkle klisjeer om at DKK sier vi er frelst av Guds nåde.
DKK i dag
Etter 2. Vatikankonsil har DKK blitt en helt annen kirke, en moderne kirke for alt og alle. Kanskje bortsett fra dem som strengt vil holde på tidligere tradisjoner, som nylig ble aktualisert gjennom skismaet med det tradisjonalistiske Prestebroderskapet St. Pius X. Vil Larsen innvende at dette prestebroderskapet også lager en karikatur av katolisismen før 2. Vatikankonsil?
Inklusivisme er den nye tilnærmingen i DKK. Om man er gresk-ortodoks eller evangelisk, så er ikke det så gale. Forbannelsene vi har over oss er bare noen regndråper der det før var ild og svovel. Om man er muslim, så gjør ikke det så mye, for de tjener og beundrer den samme Gud som katolikkene, ifølge Lumen Gentium (2. Vatikankonsil). Da er det kanskje ikke så rart at «Kristi stedfortreder» kysser Koranen som fornekter evangeliet (pave Johannes Paul II) og ber sammen med muslimer i moskeer (pave Benedict og pave Frans). Også de sekulære er med på lasset. «Kristi vikar», pave Frans, ga ut et tvetydig skriv der folk i likekjønnede forhold kan få kirkens velsignelse. Samme pave sa også at en avdød mann som ikke var en troende, nå var hjemme hos Gud fordi han tross alt hadde døpt barna sine.
En trøst, men en falsk trøst. En slik leder vil jeg ikke underordne meg, og aldri i evighet kalle for Jesu stedfortreder, den rollen er forbeholdt Den Hellige Ånd.
Min oppfordring til folk er å lese kirkehistorie og se om pavene virker å leve opp til tittelen «Kristi stedfortreder». Jeg vil også anbefale å lese ex cathedra-uttalelsene og konsilene og se om disse tradisjonene er likestilt med Guds ord (en enorm påstand), om de samstemmer med Bibelen, om de forkludrer frelsens vei og om de virker å representere dagens DKK.
Avslutningsvis vil jeg la kirkefader Augustin komme til ordet:
«For jeg bekjenner […] at jeg har lært å vie denne respekten og æren utelukkende til de kanoniske bøkene i Skriften. Bare i disse tror jeg fullt og fast at forfatterne var fullstendig frie for feil.» (brev 82, til Hieronymus)
