I det siste er det mange som har uttrykt seg med sterke ord i diskusjoner som har foregått i lavkirkelige miljøer i Norge. Både i debatten om endetidssyn og nå om reformert frelseslære, ser man at begreper som «vranglære» og «vranglærer» sitter løst hos flere. Men hva er egentlig vranglære?
Er all lære like viktig?
I visse kretser kan det nesten virke som om uenighet om gardiner er nok til å betegne noen som en vranglærer, mens man andre steder i toleransens navn lar djevelen selv slippe til på talerstolen. Luther skal ha sagt at mykhet og hardhet er de to hovedkildene til enhver pastors feil. Det er like alvorlig å definere våre brødre i Kristus utenfor, som det er å inkludere det Gud befaler oss til å ta avstand fra.
For å unngå disse grøftene er det derfor nødvendig å klare å skille mellom det som er en essensiell del av troen vår, og det som ikke er det. I praksis er dette ingen enkel sak, men i boken «Finding the Right Hills to Die On» har Gavin Ortlund utformet fire punkter som kan være nyttige for å kategorisere ulike læresetninger:
- Læresetninger av første rang er essensielle for selve evangeliet.
- Læresetninger av andre rang er så viktige for kirkens sunnhet og praksis at de ofte fører til at kristne splittes på lokalmenighets- og kirkesamfunnsnivå.
- Læresetninger av tredje rang er viktige for kristen teologi, men ikke nok til å rettferdiggjøre atskillelse eller splittelse mellom kristne.
- Læresetninger av fjerde rang er uviktige for vårt vitnesbyrd om evangeliet og samarbeid i tjenesten.
Målet med denne artikkelen er ikke å gå i dybden på ulike dogmer og kategorisere dem ut fra denne listen. Det jeg ønsker å gjøre er å komme med en generell oppfordring om å prøve å sette teologiske uenigheter og diskusjoner inn i et rett perspektiv.
Slik jeg ser det, er det spesielt to viktige prinsipper vi må ha klart for oss.
1) Ikke all vrang lære er vranglære
Det første er at kun det som bryter med det som er essensielt for selve evangeliet, kan betegnes som vranglære (punkt 1 i listen over). Ikke all vrang lære er vranglære, det vil si, ikke enhver teologisk feil, gjør noen til en vranglærer. I så fall ville vi alle vært fortapt, siden ingen av oss har en helt feilfri og perfekt teologi. Som Calvin skrev (fritt oversatt):
«Meningsforskjeller i disse uvesentlige spørsmålene bør på ingen måte danne grunnlag for splittelse blant kristne. Vi burde først og fremst være enige på alle punkter. Men siden alle mennesker til en viss grad er preget av uvitenhet, må vi enten legge ned kirken, eller godta villfarelse i de sakene som kan forbli uberørt uten at det skader religionens helhet eller frelsen.»
Også i Skriften virker det som om det finnes noen ting som er viktigere enn andre. Jesus snakket blant annet om «det som veier mer i loven» (Matt 23:23). I Romerne 14 skriver Paulus utfyllende om at troende skal akseptere ulike syn på visse områder, mens han samtidig andre steder understreker klart og tydelig at det ikke finnes rom for avvik når det kommer til evangeliet: «Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være han!» (Gal 1:8).
2) Ikke-essensiell lære er ikke uviktig
For det andre er det viktig å fastholde at selv om en lære ikke er direkte essensiell for evangeliet, kan den være viktig og betydningsfull. Noen ville kanskje tenkt ut fra det jeg har skrevet så langt, at jeg her argumenterer for at vi skal slutte å bry oss om teologi, eller bare prøve å holde fast ved et absolutt minimum av læresetninger. Når en ser kristne lyse hverandre i bann i diskusjoner om begreper og ord en ikke en gang har hørt om før, kan en slik posisjon være fristende. Dessverre er det nok flere som ender opp med denne holdningen, nettopp fordi vi kristne ikke klarer å snakke sammen på en god måte om det vi er uenige om.
Men poenget her er på ingen måte at teologi eller lære er uviktig. Som det fremkommer i punkt 2 i kategoriene til Ortlund, kan også ulike teologiske syn som ikke direkte berører evangeliet, ha store konsekvenser for hvordan vi driver menighet og praktiserer vår tro. Dette er viktige deler av hva kirken er og hvordan vi lever livene våre, som det er viktig at vi tar på alvor.
Vi må også som Paulus, forkynne «hele Guds råd», som det så fint stod i den gamle oversettelsen. Og vi må ha jødene i Berøa som forbilder, de som hadde «et edlere sinnelag» og «tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte.» (Apg 17:11).
Gud har gitt oss en stor bok med mange detaljer, og jeg tror ikke det er uten grunn. Jeg tror han vil at vi skal studere den nøye.
Sann ydmykhet
Å arbeide for kirkens enhet betyr verken at vi skal slutte å bry oss om teologi, eller at vi skal akseptere hva som helst. Det finnes helt klart lære som bryter så radikalt med kjernepunktene i den kristne troen at det i noen tilfeller er nødvendig med splittelse. Da er det også nødvendig å ta i bruk begreper som «vranglære». Samtidig er det viktig at vi er forsiktige og ydmyke i møte med denne problematikken.
Kilden til ydmykhet bør ikke være den falske toleransen som har sitt opphav i tidsalderen vi lever i. Det er ikke nyreligiøs-postmodernistisk-hippie-teologi som er idealet, men Skriften. Den kaller oss både til å ha enhet der det er mulig, men også å avsløre mørkets gjerninger.
«Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus.» (Ef 4:15).
Også publisert i Dagen 18.03.2024.
