«For du Herre har skapt oss, vårt hjerte er hvileløst til det finner sin hvile i deg.»
(Augustin, Bekjennelser (398 e.kr))
Lite har preget min generasjon så sterkt som forkynnelsen at vi er unike og fantastiske. Små barn får høre «Om du bare vil, kan du få til hva som helst». Problemet kommer selvsagt når vi ser at det ikke er slik. Når vi ser at vi er ganske typiske og føyer oss godt inn i statistikken, sammen med alle andre.. Enda mer, når i stedet for å være fantastiske ser at vi feiler hardt, gang på gang. Når du ikke fikk til det du prøve på, var det fordi du ikke ville nok?
Stoltheten er uendelig
Få bevegelser har de siste årene preget samtalen om moral så mye som pride-bevegelsen, eller på godt norsk stolthets-bevegelsen. En av grunnene til det er nok at også blant kristne blir ofte stolthet opphøyet til et ideal, du skal være stolt av hvem du er om du har grunn til det eller ikke. Tidligere tiders kristne var veldig klar over dette, i listen over de syv dødssyndene som også inneholdt vrede, grådighet og misunnelse ble likevel stoltheten regnet som den grunnleggende. Ja, opphavet til de andre syndene, og i det ligger det et godt poeng.
Hvorfor lyve, ofte for at du fremstå bedre enn hva som er tilfellet. Hvorfor være sint, jo fordi du ble krenket. Hvorfor være misunnelig, jo fordi du fortjener bedre. Har du diskutert med noen, og vært mer opptatt av å få rett, enn av hva som er sant? Når noe ikke stemmer med egne forestillinger hevdes «Fake news» og uedle hensikter, fremfor å åpne for at du kan ha tatt feil. Hva legger du ut på Facebook, når du har tatt en joggetur, eller ligget på sofaen, og hvorfor det?
Synden er tidløs, forskjellen er at vi i dag i stedet for å advare mot stoltheten, opphøyer den. Et utrykk for dette er opptattheten av å ha et høyt selvbilde, å tenke høye tanker om deg selv. Slik det har fått utrykk i en kjent kristen barnesang, «Du er du og du duger». Dette er nok godt ment, noen mennesker er ofte nedtrykte og fokusert på egen elendighet. Det er nærliggende å komme med velmenende ord for å løfte det det opp. «Du er jo så fantastisk og unik». Likevel er det å gi en person med lav selvtillit større tro på egne evner, som å drikke saltvann. Behovet der og da blir kanskje mettet, men om en stund blir tørsten større enn før. Da det nye og høyere selvbildet blir enda mer uoppnåelig. Hvis «Du er du og du duger», hvorfor går det da så ofte galt?
Ydmykhet er en gave
Bibelen lærer at stolthet er en synd, og slik som andre synder bryter den ned oss selv og våre medmennesker. Slik det er med andre synder er det også noe vi kan bli frelst fra, satt fri fra.
«Gjør dere ikke for høye tanker, men hold dere gjerne til det lave, og vær ikke selvkloke». (Rom. 12,16)
I starten av våre gudstjenester sier vi syndsbekjennelsen sammen:
«Hellige Gud himmelske far, se i nåde til meg syndige menneske som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte».
Vi skal få slippe å leve opp til å være unike og fantastiske når vi møtes til gudstjeneste, vi kan komme slik vi er, vi kan være ærlige om livet. I dette ligger også evangeliet. Du er ikke en kristen fordi «du er du og du duger», tvert imot. Du duger ikke, ja faktisk er du så elendig og syndig at Gud selv ble menneske for å sone din dødsstraff. Det blir ikke verre enn det.
Bekjennelsen setter fri
Her ligger også den kristne friheten. Du har ikke noe selvbilde å leve opp til, det er ikke deg det kommer an på. Du kan få lov å flytte blikket fra deg selv og over på Jesus og hva han har gjort for deg og ydmykt ta imot. Din verdi ligger ikke i hva du er i deg selv, men verdien Jesus tilskriver deg uavhengig av hva du er.
Ydmykhet er derfor en av Guds største gaver. Hvilken frihet det er å kunne si «jeg tok feil», hvilken frihet det er å kunne be om tilgivelse til en Gud som ikke valgte deg fordi du var unik, klok og fantastisk, men på tross av det. Det er virkelig gode nyheter for vår tid som ved å hedre stolthet fremfor ydmykhet legger store byrder på mennesker.
