Ettåringen hjemme har så vidt begynt å lære seg noen ord. Vi som er noen år eldre tenker at vi allerede er utlært. Men kan det være at vi fortsatt har noe å lære?
Våre ord har stor påvirkning
Hvis vi holder en kniv i hendene er vi forsiktige, fordi vi vet hvor mye skade en den kan gjøre. De som er syke vet hvor viktig det er at de tar medisinene sine for å oppleve bedring. Men vet vi hvor mye ondt som kan skje hvis vi bruker ordene feil? Og vet vi hvor mye godt vi kan oppnå for oss selv og andre hvis vi bruker ordene rett? Med våre ord kan vi både såre og ødelegge (Ordsp 11:9; 15:1). De rette ord kan ha en motsatt virkning. De kan gi liv (Ordsp 10:21), helbrede (Ordsp 12:18) og gi glede (Ordsp 15:23).
Hva avgjør hvordan vi snakker?
Siden våre ord i verste fall kan være piler som sårer andre (Ordsp 25:18) eller i beste fall være medisin til helbredelse (Ordsp 12:18) bør vi virkelig passe munnen vår. Men hva er det egentlig som avgjør hva som kommer ut av munnen vår? Guds Ord ber oss ikke bare passe munnen vår, den ber oss også om å passe hjertet vårt:
“Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det.” (Ordsp 4:23)
Hvis du f.eks. sier at Erna er en idiot på grunn av korona-restriksjonene eller at du hater Ole fordi han tok bamsen din sier ikke det mest om munnen din; dine ord sier mest om hjertet ditt. Derfor sier Jesus i Lukas 6:45:
“Et godt menneske bærer fram det som godt er, av hjertets gode forråd. Og et ondt menneske bærer fram det onde av sitt onde forråd. For det hjertet flyter over av, det taler hans munn.”
Nytt hjerte - ny tale
Hvis du forsnakker deg, gjør andre unødvendig triste på grunn av måten du snakker på har du ikke et problem med munnen din; du har et hjerteproblem. For noen kan det være snakk om at de trenger et helt nytt hjerte fordi deres ord og gjerninger viser at de ikke virkelig har et godt hjerte (Matt 7:15-23, Luk 6:44-45). Man kaller seg kanskje kristen, men livet en lever er så langt fra det livet som skal kjennetegne en kristen at det avslører at man kun er kristen i navnet og ikke i virkeligheten. I så fall blir løsningen å vende seg fra sin synd i ord, tanker og gjerninger og stole på Jesus som tok straffen for slike som oss. Gud vil gi alle de som virkelig vender seg til ham et nytt hjerte, og da starter en ny vandring der målet er å både snakke, tenke og leve til glede for Gud. Vandringen blir altså bare frukten av ens indre tilstand.
At man kaller seg kristen betyr ikke i seg selv at man er kristen. Ens indre tilstand vil vise seg i hvordan man snakker, hva man tenker og hva man gjør. Ingen er perfekte, men de som virkelig har fått et nytt hjerte vil være preget av at de gjør Guds vilje, og at de omvender seg de gangene de vandrer bort fra Guds vilje (Matt 7:21-23). Hvis man snakker på samme måte som ikke-kristne kan dette være et tegn på at man ikke er en kristen, uavhengig av om man kaller seg kristen eller ikke.
Andre har fått et nytt hjerte (Jer 31:33-34), men trenger renselse. De er som små barn som forsøker å etterligne sin far, men som enda har en lang vei å gå (1. Kor 3:1-4). Andre igjen har kommet lenger i veksten, men har, som alle, områder der man spesielt trenger at Gud virker, da ingen i dette livet er perfekt (1. Joh 1:9-10).
Da jeg gikk på barneskolen husker jeg at en av lærerne mine truet med å vaske elevenes munn med såpe. Og uansett om noen har en renere munn enn andre trenger vi alle en vask fra tid til annen. Er du klar?
Hvordan en vis mann eller kvinne snakker
La oss se på noen kjennetegn på en vis manns eller kvinnes snakk.
1. Den vise klarer å tie stille
Noen mennesker virker å ha et behov for å snakke konstant. Alt må kommenteres. Samfunnet vi lever i legger i stor grad opp til at det å snakke mye er en dyd. Du blir da fort den interessante, mens den som ikke sier stort kan bli sett på som beskjeden, uinteressant, eller i verste fall dum.
Bibelen avviser et slikt verdensbilde. Selvfølgelig finnes det mange ganger da en bør snakke, men alt i alt blir det å tie og å passe sine ord fremsatt som en dyd:
“Hvor det er mange ord, mangler det ikke på synd. Men den som holder sine lepper i tømme, er klok.” (Ordsp 10:19)
“Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv. Men den som lukker sine lepper vidt opp, for ham blir det til ulykke.” (Ordsp 13:3)
Hvorfor er det å snakke mye lite vist? Fordi du da øker sjansen for å synde. Den som er lur, tenker over hva han eller hun skal si. Og tenker en over hva som er rette, gode og vakre ord i ulike øyeblikk, snakker man ikke i ett sett. Hvor ofte hender det vel ikke at noen sier noe som unødvendig gjorde andre trist, sint, irritert eller flau? Eller noe som lett kan tolkes feil og som skaper misforståelser som skaper store problemer?
Det finnes også andre grunner til å tie stille. Ved å ikke snakke hele tiden lytter du bedre til andre.
“Når en svarer før han hører, da blir det til dårskap og skam for ham.” (Ordsp 18:13)
Den som snakker konstant har en tendens til å ikke virkelig lytte men heller tenke på hva han eller hun skal si når andre snakker. Da blir det fort dårlig kommunikasjon og lite forståelse for den andre. Det viktigste er ikke å hele tiden få frem hva du selv mener, det er mye bedre å gjøre en aktiv innsats for å virkelig forstå hva den andre sier og hvorfor. Når en først har lyttet kan en tenke på hva en skal svare (Ordsp 15:28), og ikke bare si det første som faller en inn.
Selv Jesus, som garantert bare kom til å si det rette, snakket ikke konstant. Han ga oss også et eksempel i både det å søke stillheten (Markus 6:46) og det å ikke alltid snakke imøte med andre, heller ikke sine fiender (Jes 53:7, Luk 23:9). Noen ganger taler stillheten bedre enn ord. Det er en tid for å tale og en tid for å tie (Fork 3:7).
2. Den vise vet hva som er godt for andre å høre
“Den rettferdiges lepper forstår hva som er til behag, men de ugudeliges munn er bare falskhet.” (Ordsp 10:32)
Bør vi som kristne virkelig være slike som prøver å behage andre mennesker? Blir ikke dette veldig menneskesentrert? Sier ikke Paulus, “Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener.” (Gal 1:10b)?
Nå kan det naturligvis være at Ordspråkene 10:32 snakker om å behage Gud, men jeg tror også det finnes en måte å behage mennesker på samtidig som en behager Gud Som troende er vi kalt til å søke fred med alle mennesker (Rom 12:18). Vi skal forsøke å glede andre ved våre ord og gjerninger, så lenge vi ikke dermed går på kompromiss med det å glede Gud. I Galaterbrevet er det dette som er situasjonen: Å glede noen jøder ved å kreve at alle kristne blir omskjært, blir feil, fordi Gud krever ikke at hedningekristne blir omskjært. Da var situasjonen at noen jøder som også ville tro på Jesus krevde av andre som trodde at de også måtte bli omskåret for å virkelig kunne regnes som Guds folk. Når da Paulus i Gal 1:10b sier at man ikke skal være mennesker til lags, refererer han til det å gå med på å omskjære ikke-jøder som tror på Jesus, som om omskjærelsen var et nødvendig tegn for å være en del av Guds folk. Hvis Paulus på denne måten hadde behaget de av jødene som krevde omskjærelse hadde han gitt etter for menneskelige bud som hadde forkludret evangeliet ved å legge til ekstra krav som Gud ikke hadde til folk.
Det finnes altså ganger der det vil være helt galt å forsøke å behage andre. Vi vet derimot at det finnes mange andre situasjoner der vi kan si noe til både kristne og ikke-kristne som gjør dem glad, som kan være oppmuntrende og nyttig for dem, uten at en går på kompromiss med sannheten. Hvis du har for vane å ikke snakke i ett sett men heller har et godt hjerte og tenker over hva du skal si (regel 1) kan du også tenke deg til hva som kan være nyttig for andre å høre i ulike situasjoner. Et ord talt i rett tid er som epler av gull i skåler av sølv (Ordsp 25:11). Slike ord blir til oppbyggelse og velsignelse for dem som hører på (Ef 4:29).
Har du et godt hjerte ønsker du det beste for den andre. Da blir det naturlig å tenke på den andre, og ikke først og fremst på deg selv. Dette vil naturlig vise seg i ordene som kommer ut fra munnen din. Tenk for eksempel over:
- Er det noen på skolen eller jobb som virker ensomme, som kunne blitt glad bare ved at du snakket med vedkommende og viste interesse? Altså at du ikke snakket for å dele alt du selv synes er interessant, men for at andre skal føle seg sett og forstått?
- Har du en venn som synes noe er vanskelig i livet? En del av det som skjer med oss i livet som er vanskelig kan være i det minste delvis selvforskyldt. Da er det lett å være rask med å komme med det du tror er løsningen, å fortelle den andre hva han eller hun burde gjort annerledes, eller hva som kan gjøres nå. Men ofte vil det være enklere for noen å ta imot hvis man først opplever seg forstått og lyttet til. I tillegg er det større sannsynlighet for at du faktisk gir et rett ord i rett tid om du først lytter for å virkelig forstå hva som er utfordringen, hva som kan ligge bak (regel 1). I andre tilfeller kan det være at du over lang tid har lyttet og vist forståelse og på den måten bygd en bro av tillit som tåler vekten av sannhet. Da gjelder det at du faktisk tør å si sannheten, fordi du tror det er det beste for vedkommende, selv om det kan være ubehagelig å høre i øyeblikket.
3. Den vise snakker mildt
Hvis du er i en diskusjon der du er sterkt uenig med den andre, eller hvis du misliker noe en annen har gjort er fristelsen stor for å snakke hardt, både når det gjelder ordvalg og tone. Da er også faren stor for å såre:
“Mildt svar demper harme, men et sårende ord vekker vrede.” (Ordsp 15:1)
Vi tror kanskje at vi vinner diskusjonen eller får gjennom vår vilje ved å snakke hardt. I noen tilfeller kan du kanskje få andre til å tie eller til å “gi seg” fordi de blir redd eller synes situasjonen blir ubehagelig. Men å få gjennom sin vilje fordi andre synes situasjonen blir ubehagelig eller blir redd for deg er selvfølgelig ikke veien å gå. Faktisk er milde ord mye mer overbevisende på sikt enn hva vi ofte tror:
“Med tålmodighet blir en fyrste overtalt, og en mild tunge knuser ben.” (Ordsp 25:15)
Kanskje har du observert en diskusjon eller et intervju der den ene blir emosjonell, opphisset og bruker sterke ord, mens den andre er rolig og snakker mildt? Hvem virker mest troverdig?
Dette handler om hjertet vårt. Den som bare er opptatt av å få sin egen vilje gjennom lar seg gjerne friste til å snakke hardt. Den som er opptatt av å bevare sitt hjerte ser til Kristi eksempel. Jesus var ikke en som skrek og ropte, selv om han kunne irettesette folk (Jes 42:3). Men det var ikke ved å hisse seg opp at Jesus fremmet Guds vilje, det var nettopp ved å ydmyke og fornedre seg selv, slik at han lot seg korsfeste (Fil 2:5-11). Et slikt ydmykt hjerte er vi kalt til å ha. På samme måte vil den som har et godt hjerte ikke ha et behov for å snakke hele tiden, for livet handler ikke om en selv, det handler om å tjene andre slik Jesus tjente oss. Har du denne innstillingen forstår du at du av og til bør holde munn når du har lyst til å snakke, og du forsøker å tenke på hva som er godt for andre å høre.
Tre regler for hellig tale
Hvordan kan du tjene andre i dag ved å (1) tie stille slik at du lytter bedre, (2) tenke på hva som er godt for andre å høre og (3) snakke mildt?
