I Bibelen møter vi flere ganger en skapning ved navn Satan, og han nevnes både fra talerstolene og i samtaler om kristen tro og praksis. Men hvem er han egentlig? Og hva gjør han? Vi skal nå forsøke å kort redegjør for dette.
I Det gamle testamentet
Vi begynner med å ta for oss Det gamle testamentets fremstilling av Satan. «Satan» er et hebraisk ord som vi kan oversette med «motstander» eller «anklager», og det brukes også flere ganger om mennesker (1 Sam. 29,4; 1 Kong. 11:14). Vi møter bare noen få tilfeller av ordet «satan» i Det gamle testamentet som en henvisning til det overnaturlig vesenet som har fått «Satan» som et egennavn, men vi har likevel minst to viktige forekomster. For det første leser vi i Jobs bok at Satan («Anklageren» i Bibel 2011) er blant gudesønnene, da trolig å forstå at Satan er en Guds engel (Job 1,6; 2,6). Her leser vi at han observerte menneskene på jorden og la frem det han såg foran Gud (Job 1,8-10), og med Guds tillatelse gjorde han svært mye vondt mot Job for å sette ham på prøve (Job 1:6-2:10). For det andre leser vi i profeten Sakarja at Satan fører klagemål mot øverstepresten Josva i det som kan se ut til å være en slags rettssaklig sammenheng (Sak. 3:1-5). Vi bør imidlertid bemerke oss at Satan blir refset for å anklage Josva uriktig (Sak. 3:2-5).
Bortsett fra de to overnevnte skriftstedene har vi i hvertfall et tilfelle som vi også bør annse som en referanse til Satan, hvilket er slangen i edenfortellingen som lokker Eva (og som følge Adam) til å synde mot Gud (1 Mos. 3; jfr. Rom. 16:20; Joh Åp. 12:9). I tillegg blir også Jes. 14:3-22 og Esek. 28:11-19 av flere tolket som en referanse til Satan, men vi utelater å kommentere noe mer om det nå.
I Det nye testamentet
I Det nye testamentet møter vi en mer voldsommere og hyppigere fremstilling av Satan, eller Djevelen som han blant annet også kalles. Satan (her «Beelsebul») blir antakeligvis sett på som «herskeren over de onde åndene» (Matt. 12,24; vi bør bemerke oss at det er fariseerne som her sier det), og han har en gruppe «engler» som følger ham og som vil en gang bli straffet med ham (Matt. 25,41; se også Joh Åp 12:7-9). Satan er en som frister og setter på prøve (Matt. 4,1ff; Luk. 22,31-32; Apg. 5,3; 1 Kor. 7,5; 1 Tess 3,5; 1 Pet 5,8-9; Joh Åp. 2,9-11), han er en anklager av de kristne (Joh Åp 12,10), og han holder til fange mennesker på ulike vis (Apg. 10,38; 2 Kor. 4,4; 2 Tim. 2,26; 1 Joh 3,8-10). Vi kristne har likevel blitt gitt et forsvar mot hans angrep (Ef. 6,10-20). Det kan også virke som om at Satan har adgang til himmelen, men at han har blitt eller skal bli kastet ut (Luk. 10,17-18; Joh Åp. 12,7-12; jfr. Job 1,6).
Hva vi bør bemerke oss er at Satan også brukes (av Gud) til å disiplinere kristne, samt å sette Jesus på prøve. La oss se på tre slike eksempler. For det første leser vi at «Jesus ble (…) av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen» (Matt. 4,1). For det andre leser vi at Paulus har en torn i kroppen, en «Satans engel» som skal forhindre ham i å bli hovmodig (2 Kor. 12:7). For det tredje leser vi også at Paulus formaner to menigheter om å overgi enkelte syndende medlemmer til Satan for at de slik ska bli vist til rette (1 Kor. 5,5; 1 Tim. 1.20). At Satan likevel er en ond skikkeles behøver det ikke være noen tvil om (Joh. 8,44; 1 Tess. 2,18; 2 Tess 2,3-4), og det kommer tydelig frem at for Satan venter det en evig straff (Matt. 25,41; Joh. 16,11; Rom. 16,20; Jud. 9; Joh Åp. 20;7-10).
Konklusjon
Hvordan bør vi da besvare spørsmålet om hvem Satan er? Det er kanskje ikke like enkelt å besvare dette, men vi har fått noen konkrete punkter å gå etter. For det første er Satan trolig en engel av Gud. For det andre er han et vesen som Gud bruker til å teste og disiplinere mennesker. For det tredje er han en slu og ondskapsfull skikkelse som både lokker, frister og holder til fange mennesker. Og avslutningsvis ser vi at Satan er en skapning som er underlagt Guds autoritet og makt, og Gud skal en gang dømme Satan og hans «engler» til evig straff.
