Hva lærte de første kristne om abort?

I vår tid blir spørsmålet om abort ofte fremstilt som et moderne politisk og medisinsk dilemma. Likevel viser kirkehistorien at dette er et tema kristne har reflektert grundig over helt fra begynnelsen. Gavin Ortlund gir i sin gjennomgang av perioden fra 1. til 4. århundre et tydelig bilde av hvordan de første kristne forstod verdien av det ufødte livet, og hvorfor kirken tidlig og konsekvent tok avstand fra abort.

Et kristent syn på mennesket

Den tidlige kirkens etikk var forankret i et helhetlig kristent menneskesyn. To grunnleggende prinsipper går igjen i kildene. For det første troen på at hvert menneske er skapt i Guds bilde, med en iboende og ukrenkelig verdi. For det andre Jesu bud om nestekjærlighet – å elske sin neste som seg selv. Disse to prinsippene danner et rammeverk som preger kirkens syn på livet.

Abort i Romerriket

I den gresk-romerske verden var både abort og spedbarnsdrap utbredt og sosialt akseptert. Ortlund påpeker at det fantes kritikk av slike praksiser også utenfor kristne miljøer, men begrunnelsene var ofte knyttet til farens rettigheter, statens interesser eller religiøse forestillinger. Det særegne ved kristen tenkning var at oppmerksomheten ble flyttet til barnet selv. Det ufødte ble forstått som et menneske og en neste, verdig samme vern som ethvert annet menneskeliv.

Dette kommer tydelig til uttrykk allerede i svært tidlige tekster som Didache og Barnabasbrevet, hvor abort omtales direkte som et brudd på budet «Du skal ikke drepe». Språket er kort og uten omfattende argumentasjon, noe som tyder på at synet var etablert og bredt delt blant kristne. Senere kirkefedre viderefører dette perspektivet, både i intern veiledning og i offentlige forsvar av kristen tro, ofte i direkte opposisjon til rådende normer.

Samtidig understreker Ortlund at kirkens motstand mot abort aldri stod isolert. Den inngikk i en bredere etisk helhet preget av omsorg for sårbare grupper. Tidlige kristne var kjent for å ta til seg forlatte barn, vise omsorg for fattige og syke, ta vare på eldre og løfte mennesker uten sosial status. Vernet om det ufødte livet var én del av et større engasjement for menneskeverdet i alle livets faser.

Tilgivelse og nåde

Et viktig poeng hos Ortlund er at den tidlige kirken søkte å holde sammen moralsk tydelighet og evangelisk nåde. Synd ble kalt synd, også på dette området, men alltid med en klar vekt på omvendelse, tilgivelse og muligheten for et nytt liv i Kristus. Målet var ikke fordømmelse, men sann frihet.

For kristne i dag kan kirkens tidlige vitnesbyrd fungere som en utfordring og en korreksjon. Ikke fordi fortiden skal kopieres ukritisk, men fordi den kan hjelpe oss å se våre egne blindsoner i møte med samtidens etiske spørsmål.

Se videoen her: