I Dagen 17.09 kritiserer Lennart Iversen konferansen «Reis, deg Guds menighet», som ble arrangert for tredje gang i Filadelfia Vennesla. Jeg var selv en av talerne her og deltok under hele samlingen. Det er lite som tyder på at Iversen faktisk har tatt seg bryet til å sette seg inn i hva han kritiserer, og flere av hans innvendinger er allerede besvart gjennom innleggene og panelsamtalene på konferansen.
Leser noen bibelen bokstavelig?
Hovedkritikken hans ser ut til å være rettet mot dem som mener at den eneste rette tolkningen av bibelen er en «bokstavtro» eller «bokstavelig» tolkning. Disse begrepene referer Iversen til en rekke ganger i løpet av sitt korte innlegg. Problemet er bare at ingen av disse ordene ble nevnt en eneste gang i løpet av de syv timene konferansen i Filadelfia pågikk. Det hender dessverre at noen kristne påstår at de har en slik hermeneutikk, men i realiteten er det ingen som leser bibelen i sin helhet «bokstavelig».
Ikke en gang de hardeste fundamentalistene vil hevde at Jesus er en fysisk dør. Siden det faktisk eksisterer kristne som bruker slike begreper som Iversen kritiserer, er han muligens en smule unnskyldt. Ellers er mesteparten av innlegget hans en stråmann.
Ingen av talerne på denne konferansen påstod at en helt spesifikk fortolkningsteori eller hermeneutisk metode er den eneste «kristne» måten å lese bibelen på. Om en hadde snakket med bidragsyterne ville en også her funnet ulik teologi, inkludert nyanser innenfor synet på Skriften og åpenbaring. Det betyr derimot ikke at en aldri kan definere noe utenfor rammene av et kristent verdensbilde.
Er alle tolkninger av bibelen kristne?
Jeg har møtt muslimer som i en forstand anerkjenner bibelens inspirasjon. De tolker den med en forutsetning om at innholdet i sin opprinnelige form var i harmoni med Muhammeds budskap, men at det senere i historien ble forvrengt av jøder og/eller kristne. Det burde være helt ukontroversielt å hevde at en slik måte å lese bibelen har lite med klassisk kristendom å gjøre.
Kristendommen er et verdensbilde
Ordet «konservativ» kommer av å konservere. I denne konteksten handler det om å bevare det kirken har fått overlevert gjennom historien. Kristendommen har et innhold, den har et historisk opphav og autoritative tekster. Om noen ønsker å bryte med dette verdensbildet, står de fritt til å gjøre det. Men en kan ikke samtidig hevde at en er en del av det en selv har avskåret seg fra.
Konservative kristne blir av og til kritisert fordi de definerer andre utenfor. I realiteten er dette en utfordring for alle. Uten grenser finnes det heller ingen enhet. Selv om det er utrolig vanskelig å definere disse klart, er det likevel noen posisjoner som skiller seg så radikalt ut fra klassisk kristen tro, at det må regnes som et åpenbart brudd med denne tradisjonen. Dette dreier seg ikke om arroganse, men om å beskrive noe fra et religionsvitenskapelig perspektiv.
Hvorfor forlater mennesker troen?
Iversen henviser i sitt innlegg til en undersøkelse fra Barna Group i USA, som prøver å gi svar på hvorfor mange unge kristne forlater troen. I lys av denne studien hevder han at «omtrent alt det man i konferansen i Vennesla kjemper for» er de viktigste årsakene til dette frafallet. Denne analysen er i beste fall en stor forenkling, og i verste fall feil.
For det første er et av hovedfunnene i denne forskningen at en ikke kan peke på en dominerende grunn til at unge forlater troen. Grunnene er mangfoldige, og noen av dem er også motstridende. For noen er problemet kristendommens eksklusive budskap. Andre kritiserer fraværet av en klar og tydelig bibelsk forkynnelse og at kirken har blitt for grunn og vag.
Flere av grunnene som oppgis i studien er også noe de fleste kristne ønsker å ta et oppgjør med, f.eks. at kirken fremstår som anti-vitenskapelig, uvennlig mot dem som tviler eller har en simplistisk holdning til seksualitet.
Det finnes også studier som viser en sammenheng mellom liberalteologi og nedgang i kirkene. En artikkel som oppsummerer noen av disse er «Churches are dying out – but it’s not all bad news». Dette er et fenomen som har blitt påpekt av sosiologer i lang tid.
Peter Berger skriver i «The Desecularization of the World» at menighetene som er i vekst, som regel er de som fastholder en konservativ og tradisjonell teologi. Kirkene som har bøyd seg for modernismen i forsøke på å gjøre budskapet spiselig for en ny generasjon, mister medlemmer nesten over alt. Filadelfia Vennesla, med sin pågående medlemsvekst, er også et eksempel som underbygger denne tesen.
Kirkens teologi må styres av skriften
Uavhengig av alt dette, har slike teorier liten relevans for hva kirkens teologi burde være. Kirkens teologi styrers ikke av et mål om størst oppslutning, men av bibelen. Om vi hadde økt medlemsmassen i menighetene ved å slutte å forkynne at Jesus er den eneste veien til Gud, hadde dette på ingen måte vært en seier for noen. Tvert imot hadde dette bare vært å forføre mennesker til en sikker fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt.
Postmodernistisk kristendom
Argumentasjonen til Iversen surfer på en bølge av postmodernisme. Hvis det er opp til hver enkelt å definere hva «kristendom» er, har man tømt selve begrepet for innhold, og gjort det totalt overflødig.
Da handler ikke evangelisering lenger om å forkynne apostlenes budskap, slik vi har fått det overlevert gjennom kirkens historie. Misjonsbefalingen oppfylles gjennom å redigere ordboken slik at alle er inkludert. Men hvis kristendommen faktisk består av objektive sannheter om virkeligheten, som er uavhengige av oss selv, da er dette mildt sagt en svært problematisk måte å forholde seg til den på.
Også publisert i Dagen 18.09.2023.
