At all synd er lik har blitt til en kristen klisje som har fått godt fotfeste i dagens menigheter. Det er sant at all synd fører til død (Rom 6:23), at vi alle er syndere (Rom 3:23), og at vi alle er like avhengige av Guds nåde for å bli frelst (Ef 2:8). Framfor Gud er vi alle i en forstand like skyldige fordi vi alle har brutt hans lov, som er selve definisjonen på synd (1.Joh 3:4). Fra et slikt perspektiv er det derfor rett å si at «all synd er lik».
Men dette uttrykket har også blitt brukt for å relativisere begrepet synd. At Skriften betegner visse livstiler som syndige, blir unnskyldt, fordi alle er jo i utgangspunktet syndere uansett. Hvis man fastholder at all synd er lik som en absolutt påstand uten nyanser, følger det logisk at man i realiteten ikke kan ha noen grenser for hvem menigheten er for. Da kan man aldri med rette ekskludere noen fra å bli medlem eller å tjene i menigheten. En slik posisjon virker å være problematisk, både i praksis og i lys av hva NT lærer om kirketukt (Matt 18:15-17; 1.Kor 5:9-11).
Har du brutt et bud, har du brutt dem alle
At all synd er lik er ikke en formulering man finner i Skriften. Det nærmeste man kommer er muligens Jakob 2:10 hvor det står:
«For den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle.»
Poenget i denne teksten kommer tydelig fram i neste vers hvor det står «om du ikke bryter ekteskapet, men slår i hjel, da er du en lovbryter» (Jak 2:11). Om vi altså hadde klart å holde hele loven men bare brutt ett av budene, hadde vi likevel vært skyldige framfor Gud, vi hadde fortsatt vært lovbrytere. Selv den «minste» synd er så alvorlig at den gjør en skyldig til fortapelse, fordi den blir gjort mot en hellig, rettferdig og fullkommen Gud.
Synd kan ha ulike konsekvenser
Samtidig er det også tekster i Skriften som skiller mellom synd og dens konsekvenser.
For det første er det vers som peker i retning av at det vil være ulik grad straff i fortapelsen. Jesus lærte blant annet at noen vil slippe lettere unna på dommens dag enn andre (Matt 10:15; 11:21-24), og at den som gjør noe i uvitenhet skal få mildere straff (Luk 12:47-48). Han sa også at den som overga ham til Pilatus hadde «større synd» (Joh 19:11). I Romerne 2:5 skriver Paulus at de som ikke vil vende om «hoper opp» vrede over seg selv til «vredens dag», og forfatteren av Hebreerbrevet indikerer at det finnes noen handlinger som fortjener strengere straff (Hebr 10:29).
Synd kan også ha ulike konsekvenser for oss her og nå. Det er f.eks. forskjell på misunnelse og mord. Selv om begge disse handlingene betegnes som synd og fordømmes i Skriften, har de samtidig åpenbart ulike konsekvenser for personene som rammes og er involvert i dem. Skriften ser også ut til å lære at hor på noen måter er annerledes enn andre synder:
«Hold dere langt borte fra hor! All synd som et menneske gjør, er utenfor kroppen. Men den som driver hor, synder mot sin egen kropp» (1.Kor 6:18).
Å leve i synd vs. å falle i synd
Det virker også å være et klart skille i Skriften mellom å leve i synd og å falle i synd. I 1.Johannes 1:6 står det: «Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten». Det er altså ikke mulig å leve i synd og samtidig følge Jesus. «Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd» (1.Joh 1:7). Sagt med andre ord: om man vandrer i mørket, lever man ikke i lyset.
Dette betyr derimot ikke at kristne aldri synder, for det står videre:
«Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett» (1.Joh 1:8-9).
Det er altså to måter mennesker kan bedra seg selv på. Den første er at man tror det er mulig å leve i synd og være en kristen. Den andre er at man tror at kristne aldri synder. Selv om det finnes mennesker som hevder at de aldri synder, vitner Skriften imot dem. Jeg tror heller ikke det ville være vanskelig å tilbakevise noen som kommer med slike påstander. Ta bare å ring deres ektefelle eller noen andre som står dem når, og de vil raskt avsløres.
Selv om kristne fortsetter å gjøre feil, er det en forskjell på disse, og de som lever i synd. Kristne vil nemlig bekjenne sine synder og omvende seg. Vi er alle kalt til å leve hellig: «Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige» (1.Joh 2:1). Fordi Gud er nådig og trofast, vil han tilgi oss når vi kommer til ham.
Det er noe helt annet å stifte fred med synden og forsone seg med en livstil som bryter med Guds vilje. Det er ikke synden vi skal stifte fred med, men med Gud. Gud vil tilgi all synd, men ikke bevisst og uomvendt opprør mot hans lov. En av frelsens frukter er jo at vi både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje (Fil 2:13). Derfor vil et menneske som er født på ny, og som har blitt en ny skapning, av nødvendighet ønske å leve hellig. Ja, selve tegnet på at vi kjenner Gud, er at vi holder hans bud (1.Joh 2:3).
De gode nyhetene
Om kirken ikke tar synd på alvor, står den i fare for å forføre mennesker bort fra Gud, som er det motsatte av oppdraget den har fått. Ved å ignorere Skriftens lære om hellighet, lager man et falskt evangelium som gir mennesker en falsk trygghet. De gode nyhetene er at det finnes frelse og tilgivelse i navnet Jesus.
«Angre derfor og vend om, så syndene deres blir strøket ut.» (Apg 3:19)
