Et naturlig spørsmål mange stiller i møte med utvelgelseslæren, er hvordan dette henger sammen med Guds universelle frelsesvilje. At Skriften lærer at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, virker å stå i motsetning til tanken om at Gud er suveren over hvem som blir frelst, samtidig som noen går fortapt. Denne spenningen kan formuleres slik:
- Gud gjør alt han vil
- Gud vil at alle mennesker skal bli frelst
- Ikke alle mennesker blir frelst
Det er viktig å forstå at dette ikke bare er en utfordring for de som tror at Gud har utvalgt noen til frelse. Alle som tror at livet har to utganger og at Gud er allmektig, må forholde seg til dette.
Fri vilje-argumentet
Noen har prøvd å løse denne «konflikten» ved å si at frelsen til syvende og sist avgjøres av menneskets frie vilje. En tenker da at selv om Gud vil at alle skal bli frelst, så vil han i tillegg at mennesker selv skal få avgjøre om de faktisk blir frelst eller ikke. Men dette løser ikke egentlig problemet. For spørsmålet blir da hvorfor det er slik at Gud heller vil at mennesker skal velge selv, enn å frelse dem. En far lar jo ikke barnet sitt løpe ut på motorveien bare fordi barnet ønsker det. Nei, av og til overstyrer faren barnets ønske, fordi han elsker det og vet hva som er best for det. Hvorfor skulle ikke Gud gjøre det samme med oss, særlig når konsekvensene er evig død eller evig liv?
Det som ligger til grunn for fri vilje-argumentet, er som regel tanken om at «ekte kjærlighet» forutsetter at man kan «si nei»[1]. Logikken er at det er umulig for Gud å ha en genuin relasjon med skapninger som ikke er i stand til å avvise ham – Gud ville ikke ha roboter eller nikkedukker. I dette synet er altså fortapelsens mulighet prisen som må betales for at mennesket skal kunne ha moralsk ansvar.
Problemet med fri vilje-argumentet
Det er sant at ekte kjærlighet forutsetter en viss form for frihet. Ingen kan tvinges til å elske. Det er også sant at Gud ikke har skapt roboter, men mennesker med sjel og vilje, som handler, tar valg og er moralsk ansvarlige (5.Mos 30:19). Samtidig lærer også Skriften at Gud er i stand til å endre menneskets hjerter (Esek 36:26-27). Han kan skape oss på nytt, med en ny natur og vilje, som frivillig vil følge ham (2.Kor 5:17; Fil 2:13). Det vil si at Gud faktisk er i stand til å garantere at hans folk elsker ham, ikke ved ytre tvang, men gjennom en indre forvandling (Hebr 8:10). Slik sett kan ikke hovedlogikken i fri vilje-argumentet forsvares ut fra Skriften.
At noe skjer av nødvendighet, er ikke det samme som tvang. I så fall ville man vært nødt til å mene at det på den nye himmel og jord ikke vil være verken ekte relasjoner eller ekte kjærlighet. For her skal de troende for alltid leve sammen med Gud, uten ondskap og synd. Ingen vil da bryte Guds lov eller vende seg bort fra Gud, fordi Gud er blitt «alt i alle» (1.Kor 15:28).
Hvis man hevder at ekte kjærlighet forutsetter at man kan «si nei», oppfyller ikke engang Gud, som er kjærlighet, kriteriene for hva det vil si å elske. Det er jo ikke slik at Sønnen plutselig en dag kan slutte å elske Faderen. Det ville også være fullstendig urimelig å påstå at grunnlaget for Guds kjærlighet skulle hvile på den hypotetiske muligheten for at Gud en dag kan slutte å elske. Personene innad i treenigheten er i en fullkommen og evig kjærlighetsrelasjon. De må elske og vil alltid fortsette å elske, ikke på grunn av en ytre tvang, men fordi Guds vesen er kjærlighet. Dette kan uttrykkes i positiv forstand ved at Gud alltid handler i samsvar med sin egen natur og vilje.
I tillegg til dette lærer også Skriften eksplisitt at frelsen ikke avgjøres av menneskets vilje, men av Gud (Joh 1:13; Rom 9:16). Det er sant at mennesker må tro og omvende seg for å bli frelst, og at de må respondere positivt på frelsesinvitasjonen (Joh 1:12; Rom 10:9). Dette er imidlertid noe de bare kan gjøre hvis Gud først virker i dem. Skriften lærer at alle mennesker er døde i synd (Ef 2:1), at alle er fordervet og at ingen søker Gud (Rom 3:10-12), at ingen kan gjøre Guds vilje eller bøye seg for hans lov (Rom 8:5-8), og at ingen kan ta imot frelsen slik de er i seg selv (1.Kor 2:14). Hvis frelsen til syvende og sist var opptil menneskets frie vilje, ville derfor ingen blitt frelst:
«Ingen kan komme til meg uten at Far som har sendt meg, drar ham, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.» (Joh 6:44)
Det er ikke slik at alle mennesker blir dratt eller gitt til Sønnen, slik at de som vil, kan velge om de vil komme eller ikke. Alle de som Faderen gir til Sønnen, kommer til ham, og de vil aldri bli støtt bort (Joh 6:37). Gud vil heller ikke miste noen av dem (Joh 6:39-40), og de vil alle til slutt bli frelst (Joh 6:44).
Selv om fri vilje-argumentet ved første øyekast kan virke appellerende og intuitivt riktig, er det i realiteten en menneskelig filosofi som ikke finnes i Skriften. Du elsker ikke på en mer ekte måte ved å være «fri» fra ham som ER KJÆRLIGHET!
Guds skjulte og åpenbarte vilje
På grunn av spenningen som er nevnt innledningsvis, har man i teologien kategorisert ulike perspektiver på hvordan Skriften taler om Guds vilje. Dette formuleres ofte som skillet mellom Guds «skjulte vilje» og «åpenbarte vilje».
Guds «skjulte vilje» er hans allmektige og totale kontroll over alle hendelser, som ikke kan hindres, men som vil skje uavhengig av andre faktorer. Guds «åpenbarte vilje» innebærer hans bud og åpenbarte moralske instrukser som forbyr synd, og som ikke nødvendigvis blir fulgt, men som kan bli avvist.
På den ene siden finnes det bibeltekster som sier at Guds vilje ikke kan hindres:
- «Når HERREN over hærskarene har en plan, hvem kan hindre den? Når hans hånd er rakt ut, hvem kan vende den bort?» (Jes 14:27)
- «Jeg vet at du makter alt. Ingen ting er umulig for deg når du vil det.» (Job 42:2)
- «Det er mange tanker i menneskehjertet, men det er HERRENS vilje som skjer.» (Ordsp 19:2)
På den andre siden finnes det bibeltekster som sier at Guds vilje hindres:
- «Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere.» (Apg 7:51)
- «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.» (Matt 23:37)
- «På grunn av hans skyld og grådighet ble jeg harm og slo ham. Jeg skjulte meg i vrede. Men han vendte seg bort og gikk sitt eget hjertes vei.» (Jes 57:17)
Et av de beste eksemplene på disse to perspektivene på Guds vilje, er Jesu død og korsfestelse. Skriften lærer at dette var profetert, forutsagt og forutbestemt av Gud (Apg 2:23). Samtidig innebar korsfestelsen også onde handlinger til syndige mennesker, som også var forutbestemt av Gud (Apg 4:27-28). I en forstand var det derfor Guds vilje at Jesus skulle dø, men de syndige handlingene utført av Herodes, Pilatus, hedningfolkene og jødene som gjorde at dette skjedde, var imot Guds vilje.
Er Gud schizofren?
Dette betyr ikke at Gud har en vilje som er strid med seg selv, fordi en hendelse både kan være god og ond, avhengig av hvilket perspektiv man ser den fra. Fra ett perspektiv var korset ondt, fordi det innebar synd, som er imot Guds vilje. Fra ett annet perspektiv var korset godt, fordi det var opphavet til frelse og forsoning, som er Guds vilje.
Hvordan Gud bruker det onde skiller seg fra hvordan han bruker det gode. Gud gjør aldri noe ondt selv, men han kan bruke de onde handlingene til skapningene for å utføre sin plan (Jes 45:7). Gud bruker heller aldri ondskap for ondskapens skyld, men han kan bruke ondskap for det gode (1.Mos 50:20).
Gud vil at alle mennesker skal bli frelst
Når vi leser bibeltekster hvor det står at Gud vil noe som ikke skjer (f.eks. at Gud vil at alle skal bli frelst), må dette forståes som et uttrykk for Guds åpenbarte vilje. Gud har ikke behag i at mennesker går fortapt (Esek 18:23; 33:11). Det er også synd å ikke tro på Jesus og tilbe den sanne Gud, som betyr at vantro er opprør mot Guds vilje (Joh 16:9). Men dette kan ikke være uttrykk for Guds skjulte vilje, for «alt han vil, det gjør han» (Sal 115:3), men ikke alle blir frelst.
Det er igjen viktig å påpeke at ingenting av dette er unikt for de som tror at Gud har utvalgt noen mennesker til frelse. Alle som tror at noen mennesker vil gå fortapt, opererer i realiteten med en slik distinksjon, selv om mange ikke har en klart definert forståelse av dette.
Alle kristne tror at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, men at Gud samtidig er forpliktet til noe som er mer verdifullt enn å frelse alle. Noen mener, som nevnt tidligere, at det Gud verdsetter høyest, er menneskenes frie vilje: at Gud heller vil at menneskene skal velge selv, enn å frelse dem. Men som vi har sett er denne posisjonen av flere grunner svært problematisk, særlig i lys av hva Bibelen lærer om Guds suverenitet og menneskets vilje etter fallet, som nå er trellbundet av synden. Skriften lærer at Gud er suveren over alle ting, inkludert menneskets valg (Ordsp 16:9) og over hvem som blir frelst (Joh 5:21; 17:2; Rom 9:18). Og siden ingen mennesker kan velge Gud uten at Gud først virker i dem, kan ikke menneskenes valg være det som ultimat sett avgjør om de blir frelst (Rom 8:5-8; 1.Kor 2:14).
Et annet syn er at dette spørsmålet er et mysterium. Også noen reformerte teologer er svært tilbakeholdne i dette spørsmålet og fastholder at det er noe ingen mennesker kan svare på.
Et tredje alternativ er at svaret handler om Guds ære. De som inntar denne posisjonen anerkjenner også at det er mye vi ikke kan forstå, men mener at det er mulig å nærme seg et svar ut fra Skriften. Man tenker da at det Gud verdsetter høyest er sin egen ære, og at dette kan være med på å forklare hvordan Gud både vil at alle skal bli frelst, samtidig som ikke alle blir det. Selv om Gud vil at alle skal bli frelst, vil han også «vise sine vrede og gjøre sin makt kjent» (Rom 9:22). Både gjennom å frelse og gjennom å dømme, demonstrerer Gud sin gode natur (Rom 9:17-23). Gjennom å dømme viser Gud sin makt og hellighet, og hans rettferdige reaksjon på synd. Gjennom å frelse viser han sin nåde, kjærlighet og barmhjertighet. Gud får altså demonstrert mer av sin natur ved både å vise nåde, og ved å dømme.
Martin Luther forklarer at Gud har valgt å la noen mennesker gå fortapt: «[…] for at han gjennom dem vil vise fram en desto større herlighet i dem som er utvalgt»[2]. Samtidig sier Luther på samme side:
«Hvordan disse to påstandene stemmer overens, og etter hvilken dom de begge består med rette – at Gud vil at jeg og alle andre skal være forpliktet til lydighet, og at han likevel ikke gir sin nåde til noen annen enn den han selv vil og ikke vil gi den til alle, men forbeholder seg å velge ut noen – det, sier jeg, er noe vi vil få se i det kommende liv.»
Frelsen er ufortjent
Det er viktig å huske på at selv om Gud hadde bestemt at alle mennesker skulle dømmes etter sine gjerninger og gå fortapt, ville Gud fortsatt vært god. Dette er det hele menneskeheten egentlig fortjener, fordi «alle har syndet» (Rom 3:23), og «syndens lønn er døden» (Rom 6:23). Gud skylder ikke å frelse, men har i sin nåde valgt å frelse et folk for sitt navns skyld (Ef 1:4-6). Dette perspektivet er dessverre ofte en fremmed tanke for mange moderne kristne, som har gjort mennesket til sentrum i evangeliet.
«Jeg, jeg er den som utsletter dine lovbrudd for min skyld, og dine synder minnes jeg ikke.» (Jes 43:25)