Det kristne håpet handler om at Gud gjennom sin Sønn ved sin Ånd frelser mennesker fra alt som har gått galt som følge av synden, og på den måten gjenoppretter skaperverket til sin opprinnelige gode tilstand. Et viktig fundament for dette håpet er at Gud, som skaper av alle ting, er allmektig og uforanderlig. På grunn av dette kan vi som kristne sette vårt håp til Gud vel vitende om at våre egne omstendigheter og svakheter kan aldri til slutt hindre hans gode vilje. En måte å illustrere dette på, er ved å reflektere over hvem Gud er. En måte å gjøre dette på kan være å ta utgangspunkt i hva det vil si at Gud er god.
Hvem er Gud?
Når kristne snakker om Gud, beskriver vi ham ofte med predikater. Vi sier at Gud er kjærlig, god, hellig, barmhjertig, rettferdig, selveksisterende og uforanderlig. Men hva mener vi egentlig når vi beskriver Gud slik? Mener vi for eksempel at Gud er en sammensetning av alle de riktige egenskapene? Er Gud som en suppe i den forstand at dersom du legger til alle de riktige ingrediensene vil du til slutt få Gud? Eller for å si det på en annen måte, er Gud summen av sine egenskaper? En klassisk kristen gudsforståelse vil svare nei på dette spørsmålet. Selv om det er passende å beskrive Gud på alle måtene nevnt ovenfor, vil det få uheldige implikasjoner dersom man åpner for muligheten til å redusere Gud til et sett med egenskaper.
Et dilemma?
La meg forklare. Dersom jeg beskriver et menneske som godt, impliserer dette at godhet finnes. Når man beskriver noen som god, forutsetter man en målestokk eller en standard for hva som er godt. Deretter kan man vurdere om personen måler opp til gitt standard, og i så fall kan vedkommende beskrives som god. Tenk så at man beskriver Gud på samme måte som et menneske. Å si at Gud er god, blir da å si at det finnes en standard for godhet som Gud måles opp mot, og at Gud er god fordi han samsvarer med dette. Da oppstår et nytt problem.
For dersom (1) det ligger i Guds natur å være god, og (2) Gud er selveksisterende, så betyr det også at (3) Guds godhet er selveksisterende. Derfor vil det å akseptere en påstand om at Gud er god i henhold til en standard utenfor seg selv, være det samme som å gi opp tanken om at Gud i sin essens er god. Godhet ville i så fall vært en egenskap som Gud kan ha, men det kunne også vært annerledes. Med andre ord, Gud ville vært foranderlig. Et annet alternativ vil være å si at hva enn Gud gjør, er det gode. Da blir det gode gjenstand for vilkårlige valg hos Gud. Dette problemet er kjent som Euthyfron-dilemmaet.
Gud som definisjonen av godhet
Det kan virke som at Euthyfron-dilemmaet setter den kristne gudsforståelsen i en knipe. Men et dilemma er bare et dilemma hvis det kun finnes to alternativer. Tradisjonelt har kristen teologi hverken godtatt det ene eller det andre alternativet, men pekt på et tredje. Dette alternativet avviser både at Gud er god fordi han føyer seg etter en standard utenfor seg selv, men avviser også at godhet er et vilkårlig uttrykk for guddommelig vilje. Den klassiske kristne gudsforståelsen vil heller hevde at godhet er Guds natur. Med andre ord, Gud er ikke god fordi han måler opp til standarden for godhet, men fordi han er godheten selv, standarden som alt annet måles opp mot. I sin tale til Areopagos-rådet i Apostelgjerningene 17 vektlegger Paulus nettopp dette: Gud er den som har skapt alt som eksisterer, og er derfor selv ikke avhengig av noe utenfor seg selv. Eller som Paulus sier, Gud trenger “ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja alt til alle.” (Apg. 17:24-25).
Det kristne håpet
Gud som selveksisterende er ikke bare et filosofisk konsept for å understreke at Gud er skaper av alt som ikke er ham selv. Det er selve grunnlaget for det kristne håpet. Han som har gitt sin sønn til å dø i vårt sted, reist ham opp fra døden og dermed iverksatt gjenopprettelsen av alt som er ødelagt av synden, er ikke foranderlig og begrenset av størrelser utenfor seg selv slik som oss mennesker. Det er derfor vi som kristne kan sette vårt håp til Gud uavhengig av våre omstendigheter. Den uforanderlige Gud lar seg ikke rokke av våre feil. Det er derfor Paulus i 2. Timoteusbrev kan si at selv om vi “er troløse, så er han trofast. For han kan ikke fornekte seg selv.” (2. Tim. 2:13). Guds selveksistens betyr at hans trofasthet står fast uansett. Løftet om frelse står og faller ikke på våre oppturer og nedturer, men på den uforanderlige, selveksisterende Gud. For “Gud er ikke et menneske, så han lyver, et menneskebarn, så han skifter sinn. Gjør han ikke det han sier, holder han ikke det han lover?” (4. Mos. 23:19).
