«Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at dere kan forstå og avgjøre hva som er viktig, og stå rene og uten feil på Jesu Kristi dag, fylt av rettferdsfrukt som vokser fram ved Jesus Kristus, til lov og ære for Gud.» (Fil 1:9-11)
En innvending mot kristendommen er at religionen er så full av hyklere fordi kristne har en standard som de selv ikke lever opp til. Hvordan kan kristne som påstår å være født på nytt fortsatt leve som syndige mennesker? I denne artikkelen skal jeg prøve å gi mer innsikt i denne problematikken ved å forklare læren om at mennesket samtidig er rettferdiggjort, men også syndig. Dette er et paradoks som følger Kirkens folk hele livet. Denne gangen tar jeg utgangspunkt i Pauli formaning til de kristne i Fillipi. De skulle «stå rene og uten feil», og fylles «av rettferdsfrukt» og alt sammen «til lov og ære for Gud.» Så hellig er Gud at en eneste syndig tanke gjør deg skyldig i hele Guds hellige lov (Jak 2:10).
Tilgivelsens fundament
Gud skje lov at Han har ordnet opp vår sak og sonet våre synder ved Jesu Kristi lidelse og død på Golgata, og gitt oss nytt liv ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Dette kan vi som kristne tro. Uansett hva vi har gjort, så kan vi få tilgivelse for dette ved Jesu blod. «Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.» (1. Joh 2:2). Vårt kristne liv begynner idet vi tror dette.
Kvinnen som skulle henrettes på grunn av ekteskapsbrudd fikk tilgivelse for sin synd, og fikk deretter budet: «Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (Joh 8:11b). Denne historien er illustrativ for alle som omvender seg og tror på Jesus. Vi blir tilgitt straffen vi fortjener, men skal også leve syndfritt videre. Paulus spør retorisk om hvorvidt man kan fortsette å synde når man allikevel får tilgivelse, det som kalles «å synde på nåden.» Apostelen fortsetter: «Hvordan kan vi som døde bort fra synden, fremdeles leve i den?» (Rom 6:2b). Bibelen uttrykker en forventning om at vi som har fått tilgivelse for synden skal være syndfrie.
Dette er et krevende budskap for mennesket. Vi kjenner på syndige fristelser av ulike slag. Mange klarer å ta et oppgjør med gamle uvaner, men kjenner fort en dragning mot nye syndearter. Det å oppleve fristelser er ikke synd i seg selv. Dessuten lærte Jesus oss å be om å bli bevart fra fristelser da Han lærte disiplene Fadervår (Matt 6:13), så det hører med til et hellig liv.
Perfeksjonisme
Tekstene som er referert til så langt brukes til å begrunne læren om kristen perfeksjonisme. Helt kort går denne læren ut på at menneskets helliggjørelsesprosess skal lede til et syndfritt liv på jorden, og at mennesket i seg selv kan bli hellig for Gud. Selv om de som står for dette gir Jesus æren for en slik helliggjørelse kommer man ikke unna at det allikevel kreves en innsats fra menneskets side. Kristen perfeksjonisme er en lovisk lære som ignorerer paradokset i «allerede og ikke ennå»-prinsippet. Det vil si at ved troen har vi allerede fått del i løftet om syndenes forlatelse, men vi er ennå ikke fullstendig frigjort fra den syndige verden.
Samtidig synder og rettferdig
Mennesket er samtidig synder og rettferdig. Selv om man er rettferdiggjort av nåde ved troen på Jesus Kristus, så bærer mennesket frem til dommens dag på den syndige naturen som vi er født med (Sal 51:7). Det kristne mennesket har i seg selv en syndig natur som er synd og gjør synd, og det er denne som skal dø ved daglig omvendelse til Kristus. Det gamle mennesket, som den syndige natur kalles, frelses ikke. Det er det nye mennesket som fødes ved troen som frelses. Dette sikter Paulus til når han snakker om hvordan man dør og oppstår i dåpen: «På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus.» (Rom 6:11).
Det er i Kristus at man står ren og uten feil for Gud, og det er ved Kristus at rettferdsfrukten vokser frem. Slik vet vi at det nye mennesket i oss, som er født på ny (Joh 3:3), står rettferdig og hellig innfor Gud. Samtidig bærer vi med oss vårt syndige kjød og det gamle mennesket. Derfor understreker Luther at dåpens mening i den kristnes hverdagsliv er på ny å drukne det gamle mennesket og la det nye vokse frem. Det vil si, vi skal stadig søke tilbake til syndenes forlatelse som skjenkes i og ved Jesu navn og blod. Det er her helliggjørelsen også ligger, at man i tro vandrer på den smale vei (Matt 7:14).
Rettferdiggjørelsen kan ikke skilles fra helliggjørelsen som en fullstendig annerledes prosess, slik det gjøres i mange miljøer. Det er dette som leder til egenrettferdighet. Når man er rettferdiggjort ved Kristus, så er man også helliggjort ved Kristus, fordi man har del i løftet om syndenes forlatelse og løftet om å stå hellige og ulastelige for Gud (Fil 1:6). Paulus refererer til Korinterne som «helliget i Kristus Jesus» og kalt til hellighet i det kristne fellesskapet (1. Kor 1:2), selv om vi leser fra resten av Korinterbrevet at ikke alt de gjorde var hellig. Også Paulus lever i denne spenningen som synder og rettferdig (Rom 7:19; 2. Kor 12:7).
Helligjørelsens frukt
Er Kirken da full av hyklere? Kirken er full av syndige mennesker som ved troen er tilgitt for sine synder. Kristne skal oppleve det å bære gode troens frukter (Matt 3:8). Men frukten kommer av Kristi tilgivelse og derfra kommer kraften til å leve som hellige og rettferdige. Det er hos Kristus vi henter helliggjørelsens frukt. Det er Kristus som er treet og vi som er grenene, derfor er det også ved Hans kraft at frukten bæres frem i våre liv (Joh 15:1-17). For en gren kan ikke bære frukt uten å være festet til treet, og det er treet som lar frukten vokse på grenen. Ved troen på dette kan vi «stå rene og uten feil på Jesu Kristi dag, fylt av rettferdsfrukt som vokser fram ved Jesus Kristus, til lov og ære for Gud.» (Fil 1:10-11).
