11 innvendinger mot kalvinisme – med svar

Det stemmer ikke at kalvinismen avviser fri vilje. Reformert teologi lærer at mennesket tar valg og er moralsk ansvarlig for sine handlinger. Vi er frie i den forstand at vi handler i tråd med vår natur – vi gjør det vi vil. Adam hadde mulighet til både å velge det gode og det onde, men etter syndefallet ble menneskenaturen påvirket av synd, slik at vi av naturen velger det onde. Gjennom frelsen får vi et høyere grad av frihet, da Gud skaper i oss en ny natur som er i stand til å velge det gode. Dette er noe mennesket i sin naturlige tilstand etter fallet ikke er i stand til (1.Kor 2:14; Rom 8:7).

Flere steder i bibelen ser vi også at mennesker handler fritt og blir holdt ansvarlig for sine valg, samtidig som de er forutbestemt av Gud (1.Mos 50:20; Jes 10; Apg 2:23; 4:27-28). I Skriften er det altså ikke noe motsetning mellom Guds suverenitet og menneskets moralske ansvar. Vi burde på samme måte holde oppe begge disse sannhetene samtidig, selv om vi ikke fullt ut kan forstå nøyaktig hvordan det henger sammen.

«I hjertet tenker mannen ut sin vei, men det er HERREN som styrer skrittene hans» (Ord 16:9)

Dette er en påstand som for mange virker intuitivt rett, men som ikke stemmer med hva Skriften lærer. Det er sant at ekte kjærlighet og moralsk ansvar forutsetter en viss form for frihet. Ingen kan tvinges til å elske noen, men at noe skjer av nødvendighet er ikke det samme som tvang.

Skriften lærer ikke at Gud tvinger mennesker til å bli frelst, men at han overvinner vår syndige natur, slik at vi frivillig følger ham. Gud er i stand til å virke i oss slik at vi både vil og gjør det som er etter hans vilje (Fil 2:13). Han kan åpne våre hjerter så vi tar imot evangeliet (Apg 16:14). Han legger loven i vårt sinn, og skriver den i våre hjerter (Hebr 8:10; Jer 31:33). Han tar bort steinhjertet vårt og gir oss et hjerte av kjøtt, slik at vi følger ham (Esek 36:26-27). Gud kan med andre ord garantere at hans folk elsker ham, ikke fordi han tvinger dem, men fordi han skaper i dem en ny natur som kan elske.

Hvis det var slik at ekte kjærlighet var avhengig av at man kunne si nei, ville ikke engang Gud kunne elske på en ekte måte. Personene innad i treenigheten kan jo ikke slutte å elske hverandre. Faderen vil for alltid elske Sønnen, ikke på grunn av tvang, men fordi han er i harmoni med sin fullkomne natur og vilje.

At Gud er suveren over hvem som blir frelst betyr ikke at misjon er meningsløst. Tvert imot er det nettopp fordi Jesus har «fått all makt i himmelen og på jorden» at vi skal gå ut (Matt 28:18-19). Et høyt syn på Guds suverenitet fører ikke til passivitet, men er en motivasjon for å frimodig forkynne evangeliet til alle mennesker, fordi Gud er i stand til å frelse hvem som helst.

Faderen har gitt Sønnen makt over alle mennesker, for at han skal gi liv til alle som Faderen har gitt ham (Joh 17:2). Dette verket utfører Gud ved å bruke midler, og det er gjennom forkynnelsen av evangeliet at han frelser sitt folk. Troen kommer av «budskapet en hører» (Rom 10:17), og gjennom forkynnelsen kaller Gud alle mennesker til omvendelse. De utvalgte er de som responderer positivt på evangeliets kall (1.Tess 1:4-5). Etter at Paulus og Barnabas hadde forkynt Guds ord, kan vi derfor lese at «alle som var bestemt til evig liv, kom til tro» (Apg 13:48). Guds suverenitet og misjon er altså ikke motsetninger, men virker sammen.

At mennesket selv må tro og respondere på evangeliet er på ingen måte noe motsetning til predestinasjonslæren. De utvalgte må komme til tro og omvendelse for å bli frelst. Skriften lærer at det er de som har tatt imot Jesus og tror på ham, som har fått retten til å bli Guds barn (Joh 1:12). Men også dette sier Skriften er forutbestemt av Gud (Ef 1:5). De som har tatt imot Jesus «er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud» (Joh 1:13).

At vi tror og omvender oss er noe Gud gjør oss i stand til, ved hans nåde (Fil 1:29; 2.Tim 2:24-25). Det er ikke Gud som tror for oss, men han gir oss troen, slik at vi kan ta imot frelsen. Vi kommer inn i Kristus ved å tro på ham, samtidig som Skriften også sier at det er Guds verk at vi er i Kristus (1.Kor 1:30, Ef 2:10).

Det er sant at Skriften lærer at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, noe også reformert teologi anerkjenner. Gud har ikke behag i at mennesker går fortapt (Esek 18:23; 33:11). Det er også synd å ikke tro på Jesus og tilbe den sanne Gud, som betyr at vantro er opprør mot Guds vilje (Joh 16:9). Gjennom evangeliet kaller Gud alle mennesker til omvendelse, og det skal derfor forkynnes for alle uten unntak.

Samtidig lærer Skriften at Gud vil dømme synd og vise sin vrede (Rom 9:22). Fordi Gud er hellig og rettferdig, vil han ta et oppgjør med det onde. En av grunnene til at fortapelsen er en realitet, er fordi Gud er god. Det er nettopp fordi Gud er god at han ønsker å ta bort det som er ondt. Både gjennom å frelse og gjennom å dømme, demonstrerer Guds sin gode natur (Rom 9:22-23). Gjennom å dømme viser Gud sin makt og hellighet, og hans rettferdige reaksjon på synd. Gjennom å frelse viser han sin nåde, kjærlighet og barmhjertighet.

Denne innvendingen hviler på en tanke om at Gud skylder å frelse, noe alle kristne burde avvise. Hvis vi faktisk tror at frelsen er ufortjent og av nåde, hvem er vi da til å kritisere Gud for å ikke frelse alle? Da er ikke lenger frelsen av nåde, men noe Gud er forpliktet til å gjøre.

Hvis Gud hadde bestemt at ingen mennesker skulle bli frelst, hadde han fortsatt vært rettferdig og god. Det er fordi alle mennesker i utgangspunktet fortjener å gå fortapt på grunn av sin synd. Spørsmålet vi burde stille, er derfor ikke hvorfor noen mennesker går fortapt, men hvorfor noen i det hele tatt blir frelst. Svaret på det er Guds nåde! Og fordi frelsen er av nåde, gir det ingen mening å hevde at Gud er urettferdig om han ikke frelser alle.

Det er ikke noe ved predestinasjonslæren isolert sett som tilsier at det er få som blir frelst. Faktisk finnes det kalvinister som tror at det vil være flere i himmelen enn i fortapelsen, f.eks. C.H. Spurgeon. Skriften lærer i hvert fall at de frelste til slutt vil bestå av skare så stor at ingen kan telle den, med mennesker fra alle nasjoner og stammer, folk og tungemål (Åp 7:9).

Dette er helt feil. Det er ingen som vil bli frelst, som ikke kan bli frelst. «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst» (Rom 10:13), og Gud er «rik nok for alle som påkaller ham» (Rom 10:12). Grunnen til at mennesker ikke blir frelst, er ikke fordi Gud har gjort at de ikke kan tro. Grunnen til at de ikke kan tro, er fordi de ikke vil ha Gud, og fordi de lever i opprør mot Gud med sin synd. Gud skaper ikke synd i mennesker, men han overlater noen til sin egen vilje. Vantro er menneskenes eget verk, men frelsen er av Gud.

Noen hevder at Gud ikke har forutbestemt hvem som skal bli frelst, men at Gud kun «forutså» hvem som kom til å si ja til frelsen. Dette er problematisk fordi:

1. Skriften bruker begrepet forutbestemmelse/predestinasjon, som betyr «å avgjøre utfallet av noe på forhånd» (Rom 8:29-30; Ef 1:5; 11). Dette er bibelsk terminologi som alle kristne må forholde seg til. Skriften sier altså mer enn at Gud bare vet hvem som skal bli frelst.
2. Gud er ikke en passiv observatør av historien hvor han på en eller annen måte tilegner seg kunnskap om hva som vil skje i framtiden (Jes 46:10-11). Gud vet hva som vil skje, fordi han har bestemt hva som skal skje: «Det jeg har sagt, lar jeg skje. Det jeg har tenkt, det gjør jeg» (Jes 46:11).
3. Utvelgelsen i Skriften er ikke basert på noe Gud så i mennesket, men den er ubetinget og kommer av Guds frie vilje alene (Rom 9:11-16).
4. Hvis Gud skulle ha forutsett hvem som ville velge ham, hadde han ikke sett noen velge ham. Det er fordi hele menneskeheten etter fallet er døde i synd og i opprør mot hans vilje (Rom 3:10-23).
5. Skriften lærer ikke at Gud bare har forutsett informasjon om mennesker. Det er mennesker selv som er forutkjent, ikke hvilke valg de tar (Rom 8:29; 11:2; 1.Peter 1:2).
6. Hvis Gud er allvitende og vet hvem som blir frelst, er det fortsatt en satt gruppe mennesker som blir frelst og som går fortapt. Gud hadde ikke trengt å skape verden, eller han kunne skapt den på en annen måte med et annet utfall. Derfor kommer man uansett ikke unna at Gud i en forstand har forutbestemt alle ting.

Reformert teologi lærer at Gud er god og at han aldri gjør noe ondt. Gud kan ikke synde, han «er lys og det finnes ikke mørke i ham» (1.Joh 1:5). Gud aldri gjør ondskap selv, men han bruker de onde handlingene til skapninger for å utføre sin plan. Han kan bruke det onde til det gode (1.Mos 50:20).

Skriften går veldig langt i å tale om Guds totale kontroll over alle ting, inkludert ondskap (Jes 45:7; Amos 3:6). I en forstand er det ingenting som skjer utenfor Guds plan (Sal 115:3; Ef 1:11). Men fordi skapningene som utfører ondskapen er frie aktører, er det de som er moralsk ansvarlig for ondskapen, og ikke Gud.

Det beste eksempelet på dette er korsfestelsen av Jesus. Denne hendelsen var profetert, forutsagt og forutbestemt av Gud (Apg 2:23). Samtidig innebar korsfestelsen også onde handlinger til syndige mennesker, som også var forutbestemt av Gud (Apg 4:27-28). Skriften lærer altså at Gud kan forutbestemme hva frie aktører gjør, uten å selv være moralsk ansvarlig for de onde handlingene som utføres.

At Gud i en forstand også har bestemt hvem som skal gå fortapt, er ikke bare en logisk konsekvens av at Gud har bestemt hvem som skal bli frelst, men er også noe Skriften lærer eksplisitt:

• «HERREN skapte alt for et formål, også den urettferdige for ulykkens dag» (Ord 16:4)
• «Fordi de ikke er lydige mot Ordet, snubler de. Det var de også bestemt til» (1.Pet 2:8)
• «Og enda Gud ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent, har han tålmodig båret over med de krukkene som var under vreden, de som var laget for å gå til grunne» (Rom 9:22)

En vanlig misforståelse er at dobbel predestinasjon betyr at Gud virker på den samme måten i det som har med frelse og fortapelse å gjøre. Selv om Gud har bestemt alle ting og er i kontroll over hvem som går fortapt, er det en forskjell i Guds rolle og handlinger på disse områdene.

De Gud har utvalgt til frelse, har han bestemt at skal bli frelst uavhengig av sine gjerninger (Rom 9:16; Ef 2:1-10). Men de som ikke er utvalgt, har han bestemt til å bli dømt og straffet etter sine gjerninger (1.Peter 2:7-8). Menneskets gjerninger spiller altså en rolle i dommen, men ikke i frelsen. De som går fortapt, blir overlatt til sin egen vilje og dømmekraft og får den dommen de fortjener (Rom 1:20-28). De som blir frelst, blir aktivt grepet av Gud og gjort levende, og får det de ikke fortjener (Rom 3:24; Ef 2:4-5).